Øyhopping

Etter dager med mye politikk og lite annet, lovet jeg Lasse at vi skulle titte på miljøet en dag. Lasse lokket med øyutflukt, og jeg var ikke vanskelig å be, så vi satte oss på båten etter tidenes frokost (maldivisk type avrundet med frukttallerken) og durte utover atollet. Lasse glemte imidlertid å nevne at øyen var ett hundre prosent kunstig, bygget opp av søppel, og visstnok skal være den raskest voksende øyen i hele landet. Vi kom ut, og hvor enn vi gikk, gikk vi på søppel, kun dekket av et tynt lag sand. Lasse løp rundt og frydet seg og knipset bilder som en gal, mens jeg benyttet sjansen til å snakke litt med Lasses lokale kontakt, som ikke kunne stort engelsk, og som dermed gjentok den samme setningen om og om igjen. Han fulgte oss bort til forvaltningskontoret for øyen, hvor vi etter litt ventetid fikk vite at sjefen ikke var tilstede. Deretter ble mopeden rullet frem, og først Lasse, og deretter meg, fikk oss en skikkelig rundtur på søpleøyen for å se på, eh... søppel. Og etter flere berg med plastflasker, bilbatterier og betongklumper hadde vi sett det meste av hva øyen hadde å tilby, og begynte å planlegge turen hjemover. Vanlige passasjerbåter er for pyser, mente tydeligvis Lasse, for fem minutter senere satt vi på søplebåten på vei tilbake til hovedstaden, sammen med en sri lankisk kaptein, en kranbil og fire lastebiler.

Lasse, som selvfølgelig mente det hele var en kjempesuksess, vurderer nå å arrangere dagsturer til søpleøyen, med aktiviteter som "plukk ditt eget søppel", "flaskesortering" og "sementblokkasting". Selv tror jeg at jeg holder meg til skrivingen, for som det heter, "journalist, bli ved din penn".