Dykkeren

Jeg fikk mitt første snorkleutstyr til konfirmasjonen. Dykkemaske, snorkel, svømmeføtter, dykkekniv og dykkelykt. De to sistnevnte har jeg ikke brukt så mye, da det verken er behov for selvforsvar eller kunstig lys på 50 centimeters dyp i ymse innsjøer, men resten har blitt flittig brukt. Og da jeg leste at Maldivene var blant verdens beste steder å snorkle på gjorde jeg plass i sekken. Hvem trenger ekstra boksershortser når man kan ta med snorkleutstyr? (fornuftig anm. jeg har med ekstra boksershortser også).
Det første stedet jeg testet var den kunstige stranda på Hulumale, den kunstige øya med de kunstige husene og kunstige fremtidsutsiktene. Wow, tenkte jeg, så fett! Enda jeg bare så døde koraller og en og annen fargerik fisk. Så kom vi til Vilingilli (Konkurranse: på hvor mange forskjellige måter har jeg stavet det hittil? Premie: signert bilde av William i snorkleutstyr). På stranden der tok det helt av. Masse kule fisker, som beskrevet i en tidligere post. Jeg skal lage en liste med fiskenavn (man har da fiskebok) senere, men orker ikke herje med de vitenskapelige navna nå (skjønt, hvor vitenskaplig høres egentlig papegøyefisk ut? Hva tenkte vedkommende som ga fisken det navnet – vel... den ser jo litt ut som en papegøye...så...ja...papegøyefisk. Den er fargerik og har en nebblignende munn. Kunne like gjerne het hønsefisk). Vi plasket rundt på maks én meters dyp. Jeg sier vi fordi vi byttet litt på snorkleutstyret. Så oppdaget jeg at masken var lekk, ikke ødelagt, men rett og slett for liten. Den var tilpasset en konfirmant, så det var kanskje ikke så rart. Svømmeføttene var også blitt for små, og enorme vannblemmer (haha) oppsto etter bare 20 minutter i vannet. Så da William fant det for godt å kjøpe ny maske og snorkel hang jeg meg på. Og investerte like gjerne i et par svømmeføtter også, etter å ha solgt mine egne til William. Runhild får den gamle maska og snorkelen min, for jeg er sikker på at hun kicker like mye på fisk som jeg har gjort. Uansett: en helt ny verden nok en gang! Men også på stranden her var det mye døde koraller. Så Imran anbefalte oss å hoppe uti fra fergekaia. Det valgte jeg å gjøre alene en dag William ikke orket å snorkle, en dag det regnet, hvilket nesten utviklet seg til en tragisk drukningsulykke. Den posten valgte jeg å ikke legge ut av hensyn til folk hjemme i Norge (i god Lasse-ånd var den muligens noe dramatisert). Det gikk bra folkens, og nå snorkler vi alltid to og to! Men, for et par-tre dager siden fant vi ut at vi kunne hoppe ut på vestsiden av øya. Der er det bygget opp en havnelignende sak, det er brådypt og det er masse koraller. Dessuten forer lokalbefolkningen fisken der så de kan fiske på kveldstid, så det er masse fisk. Og for en verden! Nå begynte det virkelig å ta av (eller ned, som jo dykking går ut på). Også her var korallene ganske døde, men fiskelivet var rått! Det første jeg så i når vi gikk uti i dag var en sinnsykt svær, gulaktig Murene. Ble litt nervøs, men den duvet sakte av gårde og ut av syne. Så, et stykke ut, så jeg, langt der nede, en rokke. Da ble jeg litt ivrig med undervannsengangskameraet mitt og dro litt langt ned. For når jeg hadde tatt bildet, fortsatt på gode 3-4 meters avstand, så jeg opp, og det var langt opp. For langt. Trykket var dessuten drøyt ubehagelig, så jeg var nok nede på 6-6,5 meter (referansen min er bunnen på Tøyenbadet (5 meter) som går ganske greit). Jeg var god og andpusten når jeg kom opp igjen, men en opplevelse rikere. Svær murene og rokke på lista i dag altså, så håper vi at haien kommer i løpet av nærmeste fremtid! And don´t worry: in the Maldives even the sharks are friendly! (overtittel på fiskeboka).