Like a rolling stone

Jeg har flyttet. For fjerde gang på to dager har jeg pakket alle tingene mine og beveget meg inn i et nytt hjem. Først fra Hulumale til Hiringiri (med stort forbehold om at det øynavnet er grovt feilstavet). Trivelig rom, noe slitt og enkelte maur, men fin utsikt og en takterrasse vi strengt tatt ikke har tilgang til da den ikke er ferdig. Det var ikke rommene vi skulle leie heller, skulle det vise seg. Gårsdagens lovprising av u-landsstandarden vi hadde lært oss å like tok ikke høyde for det faktum at u-landsstandard er hakket hvassere enn vår standard. Eller hva sier du om en dusj som ikke fungerer, ikke vann i krana i vasken, derimot var det vann i rompespyleren som hang på veggen, men det luktet kloakk, samt en kran plassert i knehøyde ved vasken, som det også var vann i. Som luktet kloakk. Vi klaget til Fara, som ringte typen sin, som ringte eieren, som dukket opp fullstendig ubeleilig for oss, og ødela de to timene med snorkling jeg hadde planlagt før det ble mørkt. Men de fikset i hvert fall dusjen og springen. En bieffekt var at idet dusjen fungerte fylte dassen seg opp med vann. Foruroligende fort. Helt opp til kanten faktisk. Ikke vet jeg åssen vannet visste at det skulle stoppe akkurat der før det rant over, men jeg slenger det i samme kategori som jeg har hvordan legghår vet hvordan det skal slutte å vokse. Og i mitt tilfelle, også skjegg. Innskutt bisetning: NÅ KRABBER DET POKKERMEG MAUR UT AV TASTATURET PÅ MACEN MIN!!! Bittesmå røde maur. To stk. De sitter nå i sitt neste liv og funderer på om reinkarnasjon som tødler over en o er avanse eller ei. Nok om da. I hvert fall: dassen var gåen. Etter å ha slått hodene sine sammen i nærmere to timer presterte to lokale håndverkere og huseieren å slå fast at dassen var gåen. Vel, det var det jeg sa. Heldigvis er huseieren veldig serviceinnstilt, så jeg ble flyttet til et annet rom. Et større rom, med mye finere dusj, der alt fungerte. Fryd og gammen, så William og jeg gikk for å spise middag. Nydelig mat. No stekte fiskegreier, men også kjøtt og kylling. Paddington spurte om jeg visste hva det var når jeg bestilte, men det visste jeg jo ikke. Gøy å være eventyrer tenkte jeg. Jeg sover tross alt med maur, gjør mitt fornødne i tette dasser og tilbringer timer under palmer bare fordi jeg liker faren for å få en kokosnøtt i hodet. Å bestille noe jeg ikke vet hva er på en lokal restaurant er bare barnemat for meg. Hvilket det i og for seg også kunne vært.
Vel hjemme slo vi fast en gang for alle at døren på det nye rommet ikke kunne låses. Vi hadde klundra litt med låsen da vi gikk, men slo fast at vi ikke gadd det just da, og flyttet heller mine verdisaker over på Williams låsbare luksusrom. Kjedelig å bo en måned på et rom som ikke kunne låses – ikke bare fordi det da ville være umulig å legge igjen noe som helst på rommet, men også fordi min homofobe jomfrudom sto på spill, med vidåpne dører og vinduer og fri tilgang til gaten. Så jeg sa fra til eieren. Som forsøkte å lirke løs låsen med en kniv, uten videre hell. Så jeg ble henvist til et nytt rom. Denne gangen med inngang fra balkongen. Låsbare dører, vinduer, bad med fungerende fasiliteter og mulighet for å lufte oppe ved taket, slik at vinduene på verandanivå ikke trenger å være oppe. Og her ligger jeg nå. I sengen min, som jeg skiftet sengetøy på selv. Det vil si, jeg flyttet det grønne, blomstrete stretchlakenet til huseieren fra det forrige rommet til dette. Mens jeg skiftet på senga stilte huseier opp med to døtre for å stå i husåpningen å le av meg. Snakker om oppmøte! Og onde tunger sier at muslimske kvinner blir låst inne og aldri får være med på noe moro!? Her fikk to unge jenter lov til å tilbringe søndagskvelden i en døråpning mens de så på at en høy, mørk og mystisk vestlig gutt skiftet stretchlaken på en seng! Er ikke det kvinnefrigjøring så vet ikke jeg. Martine Aurdal hadde grått av glede ved synet.
Eneste skåret i gleden er altså at det krabber maur ut av tastaturet mitt. Små røde. De samme jævlene som kom for å bite på meg i går. Har de lagt egg inne i hovedkortet mitt? I så tilfelle tar jeg med meg en liten maurkoloni hjem. Smugler jeg da eksotiske dyr? William er i så fall i større trøbbel. Han har barrikadert seg inne på rommet sitt, for det er en slags salamander i gangen. Søt liten sak, men unektelig litt skummel. Derfor har han dyttet sprekken under døren full av guidebøker og er bare å snakke til gjennom nøkkelhullet. Jeg har en mistanke om at det krypet uansett havner her inne hos meg, i den lille dyrehagen jeg tidligere kjente som kroppen min. Og det uten at min personlige hygiene har forverret seg nevneverdig. Jeg håper det gir seg snart. Mine 190 centimeter kan bare romme så mange dyr. Og jeg hadde egentlig ambisjoner om å skrive om noe annet enn flytting, dassproblematikk og krypdyr. Vi får krysse fingrene for at det skjer i morgen.