Samfunnsintelligens

Når jeg beveger meg rundt i samfunnet her er det mange ting jeg ikke helt får taket på. Jeg vil ikke si forstår, da en forståelse vil basere seg på blant annet kulturelle fordommer, men altså ting som ikke helt henger på greip. For eksempel husbygging. Det går fort unna, enorme mengder sement fra sementfabrikken ute på søppeløya forsvinner daglig inn mellom skrøpelige murstein som til slutt former hus og blokker. Konseptet grunnmur virker fremmed, det er bare moskeene som er ordentlig fundamentert, noe man tydelig kunne se etter tsunamien 2004 – på enkelte øyer sto bare moskeene igjen. Drenering er heller ikke særlig utbredt, verken på bakke eller i bygg. Dessuten tar de også avstand fra takrenner. Det tydeligste eksempelet er nybygget vi bor i, hvor takterrassen, og bygget som skal stå der oppe, enda ikke er ferdig. Etter én dag regn står vannet 10 centimeter over samtlige 60m2. Det har ingen steder å gå, så i stedet kryper det seg dråpevis ned alle trappetrinnene i bygget, før det ender på gaten. En del av det fordamper selvsagt, men samler seg bare i himmelen for så å returnere, med kompiser, i regntiden. Regnet som faller direkte på vår balkong samler seg innerst i et hjørne, som om det skulle vært fall i gulvet, men det er intet sluk der. Dermed ligger det der og råtner, helt til det fordamper eller vi feier det bort. Hvor vi feier det? Ned trappen. Det er eneste måten å gjøre det på, og også etasjen under gjør det. De må nødvendigvis feie enda mer, da de får vannet fra vår etasje også. Ved bønnetider stenger de aller fleste butikkene. Men få går for å be. Der vi har tilgang til internett for eksempel, Dhiraguu, midt i byen, cirka 50 meter fra den største moskeen, ble vi i dag låst inne da de stengte. ⎯ Are you closed, spurte jeg. ⎯ Yes, for prayers, but you can just sit. Så vi ble sittende. Det ble han også. Og dette er det statlige telefonselskapet, eid av, sammen med et britisk telecomselskap, det regimet som har pålagt butikker å stenge under bønn. For samfunnet skal være religiøst, selv om ikke butikkansatte er det.
Disse tingene er selvsagt vanskelig å få tak på nettopp fordi jeg kommer fra det landet jeg gjør – som nevnt innledningsvis. Dette med bønn vil jeg for eksempel ikke kunne forstå, rett og slett fordi jeg verken er religiøs eller særlig opplyst hva religion angår. For meg virker det lite samfunnsnyttig for et land hvor 40% av befolkningen lever under fattigdomsgrensen å stenge butikkene, slik at betjeningen kan ligge med rompa i været i skarve tre kvarter. Hadde jeg vært religiøs selv hadde det nok fremstått som mer naturlig. Men bygningskunst fremstår for meg som forholdsvis internasjonalt – vann renner i nedoverbakke, hus står støest på grunnmur, hvis det regner (hvilket det gjør halve året her nede, i monsuntiden) er det kjekt med takrenner. Hvorfor forstår de ikke dette?
Bygningskunsten blir her et generelt eksempel. Resonnementet kan overføres til andre sider av samfunnet, mens enkelte punkter kanskje ikke gjelder akkurat bygningskunsten.
En nederlandsk dame vi møtte, som var så elskverdig og lot oss vaske klærne våre i maskinen hennes, jobber som konsulent for utdanningsdepartementet her nede. Hennes hovedoppgave er å formidle hvordan læring best foregår, en slags pedagogisk konsulent om du vil. Hun heter forøvrig Judith, og vil bli omtalt så heretter. I et land som tradisjonelt har hatt madraser, skoler som i all hovedsak baserer sin læring på religøse prinsipper, er det ikke lett å innføre Piaget, Maslow og resten av gutta jeg ikke husker navnet på. Judith kom derfor nedover gjennom et internasjonalt program, for å bidra med denne utviklingen. Hun fremmet det skrøpelige skolesystemet som grunnen til at det ikke står så bra til med andre ting heller.
⎯ In the Netherlands, and in Norway I suppose, we learn so many things during our schooldays that we don´t even register that we´re learning. But we learn it. So here, I might know things about construction that the people that build the houses here has never heard about.
Jeg følger henne på det resonnementet. Et godt oppbygd skoleverk danner en samfunnsintelligens som kommer til nytte på alle områder. Selvfølgelig vil mange si, det er da innlysende. Ja, mulig det, men når man kommer til et u-land og ser dumme konstruksjonsfeil på hus, feil som en håndverker kanskje ville rive seg i håret av, men som vi bare humrer av, ser man det i praksis. Det samme med engelskkunnskapene. Guidebøkene forteller at befolkningen her er gode i engelsk, fordi de lærer det allerede fra ungdomsskolen av, men de færreste gjør seg godt forstått på engelsk. Selv når du ringer administrasjonen blir du satt over to-tre ganger før du treffer en som kan hjelpe deg på engelsk, og da forholdsvis gebrokkent (både hjelpen og språket, men det er en annen historie). I et land hvis eneste eksportartikkel er turisme burde det legges mer vekt på en ordentlig engelskundervisning. Det er en forbløffende mangel på strategisk tankegang. Hadde det enda vært slik at holdningen var at landet ikke skulle delta i globaliseringen, at de klarte seg selv med sine egne næringer, men slik er det ikke. Maldivene satser stort på turisme, og ikke stort annet. Derfor er det også forbløffende at de bygger en stor søppeløy på en av hovedstandens beste nærliggende dykkesteder. Et medlem av partiet Maldivian Democratic Party fortalte meg at ⎯ all there is too see in the Maldives is under water. But we´re ruining it. Han jobber hardt for å sette en stopper for det. Så får vi håpe han lykkes, og at han får endret en ting eller to i utdanningssystemet på veien. Men ikke skoleuniformene. De kan de beholde.