Håndverkeren (sorry! over 10k tegn...tekst ruler bilder!)

Etter å ha inntatt en solid porsjon makaroni med kjøttboller (strengt tatt var det en annen type pasta, men menyens ord er lov) på The Royal Garden, trakk vi ut for å fortsette vår turisttilværelse. Fredag er som kjent helligdag her på Muslimene – jeg mener, Maldivene – mens lørdag er lørdag. Hva blir søndag da? Jo, søndag er søndag, men det er ingen helligdag, ei heller en hviledag. Den klassiske søndagsfølelsen, hvor man gruer seg til morgendagen, når jobben fortsetter, får man derfor lørdag, hvilket gjør det til en lørdagsfølelse. Torsdag blir fredag – og da var vi på fest – fredag blir søndag og lørdag blir søndag. Er det rart dette er et utviklingsland? Hvordan skal man kunne oppnå en oversiktlig samfunnsstruktur når ikke engang dagene kommer i rekkefølge? Nei, tilbake til historien. Vi hadde altså inntatt en mengde mat på en halvtrivelig restaurant (som regel heltrivelig, men nå var den full av arrogante italienere), og skulle tilbringe resten av søndagen, som altså er lørdag, med å ta bilder av de typiske turistattraksjonene. Moskeen, moskeen, presidentpalasset, parlamentet og moskeen. Men utenfor ventet mørke skyer.
⎯ Jeg tror det er bedre vi trekker hjemover. Det spørs om kameraene våre er så glad i det som de skyene inneholder, sa jeg til William.
⎯ Ja, kommandant, svarte William, som av en eller annen grunn betrakter meg som en slags hersker. Han tiltaler meg konsekvent som kommandant, slår hælene (William går med høyhælte sandaler) sammen og hilser til det uflidde håret. Mitt hår er forøvrig like uflidd, så det var ikke vondt ment. Hår blir gjerne uflidd av et liv i sol, salt og regn.
Vi praia en taxi og beordret sjåføren til Viringili, slik vi alltid gjør, og det er underforstått at vi da skal til ferjekaia. Til tross for at de fleste kjører Toyota Corona, tilsvarende Norges Toyota Carina (som kjent går de videre under alle forhold, gjerne over en million kilometer), er vi nødt til å bytte til båt når veien tar slutt. En av de nydelige tingene med Maldivene er den flate taxitaksten. Uansett hvor du skal så koster det 15 Rufiyaa. 20 hvis du har med bagasje. En annen ting som er deilig er den tilfeldigheten det er at utregningen er så enkel som X rufiyaa / 2 = Y NKR. 20 Rufiyaa er altså 10 norske kroner. En vanlig taxitur koster dermed 7,50kr. Jeg kommer til å ha vanskeligheter med å forsvare Oslo Taxis påslag på 83 (?) kr heretter. Heldigvis er ikke det min oppgave.
Vel i land på vår hjemøy begynte det så smått å dryppe. Vi gikk fort hjemover, krysset veien og trakk under palmetrærne langsmed fotballbanen. Ingen tid å speide etter gekkoer. William kastet kameraet til meg, som løp hjem, med stadig flere dråper etter meg, mens han selv løp innom butikken for å anskaffe proviant. Dette kunne vise seg å bli en lang skur. Det viste seg å være et smart trekk. Det ble en lang skur.
Tunge, tropiske regndråper bombarderte det okergule bygget vårt. Vannet rant mellom føttene våre, men heldigvis hadde vi tak over hodet. Godt plantet i hver vår middels komfortable stol fordøyde vi side etter side medbragt litteratur. Skyene ble stadig mørkere, og vi kunne høre torden i det fjerne. Med ett ble idyllen brutt av husvertens kone som sto i døren og skrek. Det vil si, hun ytret et lite ”ik”, da hun så den store vannpytten som hadde samlet seg utenfor det ene rommet. Det tomme rommet. William og jeg så på hverandre: burde vi informert vertskapet om denne vannpytten? Vi hadde enkelt og greit flyttet stolene unna, slik at vi ikke skulle bli våte på bena. Dagen før hadde vi i og for seg registrert, under en mindre regnskur, at det plasket en del vann inn ”vinduet”. Årsaken til hermetegnene er enkel – det finnes ikke vindu der. Det er et stort hull i veggen. Derfor gikk vi ut ifra at de visste om problemet, og de hadde i tillegg forsøkt å ”løse” det ved å legge en stor papp-plate under ”vinduet”. Pappen var nå mettet, og vannet seg utover gulvet i stedet.
Kort tid var en enorm ansamling mennesker sysselsatt for å finne en løsning på problemet. Løsningene ”sette inn vindu i utgangspunktet”, ”drenere taket over” og ”takrenner” var tydelig utelukket allerede fra starten av. 8-10 personer klarte derimot å enes om løsningen ”sage til en kryssfinérplate, for så å spikre den fast i lecablokkene som utgjør veggen”. Selv jeg, som, i følge min far, er så godt som praktisk inkompetent, forstår at det ikke er den beste løsningen. Jeg trakk meg derfor rolig tilbake til den blomstrete, stadig mer ukomfortable stolen min, og lot dem holde på. Den gang ei. Etter en halvtimes tid henvendte husvertens kone seg til meg (hun snakker langt bedre engelsk enn han) og spurte høflig om jeg ikke kunne være behjelpelig med å banke inn en spiker. Joda, det kunne jeg da ⎯ hvor vil så vertskapet ha spikeren? Helt der oppe ja, ja det er klart jeg skal hjelpe dere, pygmeer, med det. De langet over hammer og spiker og gestikulerte og pekte helt til spikeren var der de ville ha den. Så begynte jeg å hamre. Først festet jeg spikeren med et par forsiktige hammerslag, før jeg tok tak i enden av skaftet og hamret løs. De mumlet imponert. Skjønt, jeg vet ikke om de egentlig var imponert eller om de baktalte meg, men så lenge jeg forteller historien var de mektig imponert. ⎯ Disse svære, hvite folka kan jammen snekre, mumlet de. ⎯ Ja, han er sikkert en jævel på å male, så, pløye og mure også. De overgikk hverandre i lovprisninger. Så gikk veggen til helvete. Selvfølgelig. Man dundrer ikke to-tom-fir-tom (åssen i helsike skriver man det?) inn i en pusset murvegg ustraffet. Et stort stykke gulmalt stein falt i gulvet. ⎯ Det gjør ingenting, bare fortsett, sa husvertens kone. Javel? Hvem er jeg til å si i mot husvertens kone, tenkte jeg, og hamret videre. To spiker til. Vel ferdig høstet jeg en mild applaus fra enkelte, mens William hadde hentet kameraet og sto i døren for å knipse bilder av den integrerte kjempen. Men det sluttet ikke der. En halvtime etter gikk sikringen. Det ble mørkt. Det glimtet i lyn utenfor. Store lyn. Sånne lyn som gjør at det lukter svidd av håret ditt hvis du ser litt hardt på dem, hvilket husverten gjorde. Jeg føler det er på plass med en bakgrunnshistorie på husverten før jeg fortsetter.
I en treetasjers, okergul blokk på den lille øya Viringili, like sørvest for Male, hovedstaden på Maldivene, bor en liten, mørk herremann ved navn... vel, jeg vet ikke navnet hans, men sønnen hans heter Panibi. Det vet jeg, for han kom stolt opp en dag og skulle vise frem den lille poden. For enkelhets skyld kan vi kalle han Mohammed – da er det i tillegg 74% sjanse for at jeg har rett uansett. Mohammed var en enkel mann. Han bodde i en liten leilighet sammen med mor, kone, barn, søster med mann og barn og en skapning som kanskje var søsterens uekte barn. Sistnevnte er svært lite sannsynlig, men jeg påberoper meg ikke noe sannhetsgehalten i denne historien. Etasjen over hadde han kjøpt for sparepengene sine, og drev og pusset opp med det formål å leie ut. To norske studenter hadde derimot kommet langveisfra før oppussingen var ferdig, og han bestemte seg for å leie ut umiddelbart. Rett som det var stakk han innom studentene. Ved en anledning sto han, sammen med kone og kones søster (?) og pekte og lo på en av de, mens studenten fortvilet forsøkte å legge laken på senga. ⎯ Haha, sa han, se på den rare, bleke mannen gjøre opp sin egen seng. Selv var han mandigheten selv. Eller var han det? Det interessante med Mohammed var faktene hans. Finn Schjøll hadde sannsynligvis sett to ganger etter den forfengelige mannen (alltid grønn t-trøye og sandaler), for deretter å forsøke å mime faktene hans. Tenk to deler dragqueen, 1 del Per Sundnes og 3 deler transseksuell. Med en liten dæsj denial på toppen. Dessuten hadde Mohammed alltid lakkerte negler. I oransj.
Jeg stopper der, ellers tar denne historien aldri slutt. Hvis noen noensinne har lest en lengre historie hvis eneste poeng var å fortelle at forfatteren hadde slått inn to spiker og skiftet en sikring hører jeg gjerne om det.
Uansett, husverten sto altså og så på lynene. Han hadde hendene hardt knyttet foran brystet, og ansiktet var lagt i alvorlige folder med store regnvannsansamlinger i. Jeg spurte kona hans
⎯ Is he scared?
⎯ Yes, the lightning hit a palm here a couple of years ago, and now he´s scared.
⎯ You know, if you count seconds from you see the lightning until you hear the thunder, you know how far the lightning is, and then you can now wether it´s moving away from you or towards you.
Hun smilte. Hun skjønte ikke en dritt av hva jeg mente, men hun smilte i hvert fall. Og mannen hakket tenner. Sikringsskapet ble åpnet, og samtlige sikringer slått av. Så på. Heldigvis var det automatsikringer. Hvorfor det var rundt 60 av dem får vi sannsynligvis aldri vite. Én hadde gått. Damen slo likevel samtlige sikringer av, før hun slo samtlige på, for så å slå over hovedbryteren. Det blinket, selvsagt, men sikringen, den samme ene, gikk på ny. Samme prosess på nytt. Tre ganger. Fire ganger. Til jeg ikke klarte å holde meg utenfor lenger.
⎯ You know, if you leave the one that´s fucked alone, you can turn everyone else back on, and the lights will stay on.
Jeg viste henne hva jeg mente. Det viste seg at det var den lille rottejenta ved siden av Williams rom som hadde gjort et eller annet stuk. Hun kom forfjamset ut og lurte på hvor lyset hadde blitt av. William tro støttende til, som den playeren han er.
⎯ The safety went out and we are trying to make it come back in. Do you have any big electrical devices that take a lot of power in your room?
Rottedamen (jeg kaller henne rottedamen fordi...vel... det var hennes skyld at sikringen gikk) skjønte forståelig nok ingenting. Jeg gikk inn på rommet hennes, forbi William, som sto i stram giv akt ved døren, og fant ut at hun hadde samtlige brytere påslått. Totalt fire sparelyspærer og en takvifte altså. Skulle ikke dra så mange ampere det, men etter å ha slått av samtlige brytere minus ett lys, fungerte sikringene igjen. Mest sannsynlig var det fukt i en av lampene så hele driten kortsluttet.
Husverten og kone takket og bukket, før de trakk seg nedover til sin egen leilighet igjen. Jeg satte meg ned i stolen og fortsatte på boken min, tilfreds etter å ha gjort noe ordentlig håndverkerarbeid. Snekring, elektriker-triksing, ENØK-rådgivning, you name it, jeg behersker det. Men hvis dassen min går til helvete igjen får de pokker meg fikse det selv. Jeg er ikke rørlegger heller.