Hygienens kvaler

Vi har nylig flyttet. I stedet for guesthouset vi bodde i på Hulumale, har vi flyttet to øyer bort, og havnet på en øy vi ikke presterer å huske navnet på. Det er en langt mer karismatisk øy enn den forrige, hvilket kan komme av at det er en naturlig øy og ikke en konstruert. Mye mer grønt – palmer, trær, blomster. Fotballbane med flombelysning, men stryk det fra listen over grunner til at øyen er mer karismatisk. En trivelig moske, som absolutt er et must for at en god agnostiker skal kunne trives. Et par gode restauranter. Føy til en strand som strekker seg fra havnen på den ene enden av øya, hele veien rundt, helt til den treffer havna igjen, og du har noe som kan minne om et lite paradis. Men det er noen skjær i sjøen. Heldigvis ligger de langt ut, og uten de hadde strendene blitt fort vasket bort av bølgene. Dessverre er det noen hull i veien også, men med bare et par biler som suser rundt er heller ikke det noe problem. Det jeg vil frem til er at alt ikke er perfekt. Noe finner man alltid å klage på. I går var det maur. En bagatell etter dagens standard. I dag skjedde noe mye verre.
Jeg var ute og testet badetemperaturen på ”hotellstranden” (en drøye fem kilometer strand som passerte hotellet, som hotelleieren selvfølgelig hadde døpt hotellstranden), og plasket rundt med dykkemasken min. Uheldigvis hadde jeg lagt igjen snorkelen inne, noe som førte til gjentatt åndedrettsnød hver gang jeg fant en kul fisk og glemte å puste. Men det gikk fint. Med ett stod William på stranden og viftet med armene. Hva han ville visste jeg ikke, så jeg vinket tilbake. Jeg hadde forsøkt å lokke han ut for å bade, men det var umulig å få liv i han gjennom den låste døren hans. Så jeg gikk og badet alene. Men nå stod han der altså, og vinket med armene som om han forsøkte å bli reddet fra en øde øy, til tross for at han stod på en tett befolket øy med en velutviklet flypass. Det viste seg at Fara hadde ringt, og at vi skulle flytte til en annen øy – umiddelbart. Alle sakene som var dratt ut av sekken dagen før måtte dyttes nedi igjen. Båt til Male. Taxi til ny havn. En annen båt til ny øy. Ti minutters fottur til ny leilighet. Den så strøken ut. Det vil si, i forhold til u-landsstandarden vi har lært oss til å like så den strøken ut. Slitte fliser, flassete maling, møkkete gulv. Og det til tross for at det er nybygg. Prisen var 300 rufiyaa per natt. For begge. Hvert vårt rom med hvert vårt bad. De tre andre rommene i etasjen står tomme, da de angivelig ikke var ferdige enda. Vi takket selvfølgelig ja. Hyppigere båtavganger, kortere båttur, triveligere øy og en leie på 75 kroner natta per pers gjorde susen. Vi forseglet avtalen med middag, før Fara og typen, som alltid er med henne peiset inn til byen igjen.
Det første problemet viste seg da jeg skulle vaske fingrene. Ikke vann i springen. Nei vel, det kan jeg vel leve med, tenkte jeg, det er jo vann i dusjen. Det var det ikke. Begge (sic!) dusjhodene var døde. Ja vel, da ble det straks litt verre. Men i knehøyde var det en annen kran – den funket. Og doen spylte, så da var det greit. Dusjen til William funker nemlig. Det var med andre ord til å leve med. Men så så jeg det. Det fantes ikke dasspapir der. Krise! Her var jeg, som helt siden jeg begynte å tjene mine egne penger har kjøpt det dyre dasspapiret, fordi ingenting annet er bra nok for min prissatte stump, og jeg hadde ingen ting. Ikke sandpapir en gang. Så William og jeg satte prompte ut på en heller desperat ekspedisjon for å tilveieskaffe det dyrebare papiret. Skulle behovet komme er det best å være beredt. Jeg ville ikke risikere og være strandet på skåla, med William klatrende i en palme for å skaffe palmeblader. De trærne er ganske høye.
- Do you have toiletpaper?
- Toilawa? Ekspeditøren, eller rettere sagt eneeieren og den eneste arbeidstakeren i butikken så dumt på meg.
- Toi-let-pap-er. Jeg stavet det ut bokstav for bokstav, litt høyere, slik folk har for vane å gjøre når de snakker til noen som ikke kan språket. Han forsto ikke et kvekk. Heldigvis avbrøt William det hele da jeg førte hånda bakover for å mime mitt behov for han. Det er godt å ha med seg fornuften på tur.
Neste butikk. Samme spørrende blikk. Inget resultat. Jeg speidet oppover hyllene, men alt de hadde var bleier, bind og tamponger, som av en eller annen grunn er plassert i høyden overalt her nede. Likestilt med pornoblader hjemme i Norge altså. Noe må man jo ha på øverste hylle og. William foreslo i et lite opplyst øyeblikk at hvis det ble for ille kunne vi ty til tamponger. Jeg forklarte William konseptet med at tamponger utvider seg når de blir fuktige, derav virkningen. William trakk raskt forslaget, og vi fortsatte vår søken. Vi ble ledd av, spyttet etter og latterliggjort. Det var som om de brølte:
- Nei dopapir nei, det har vi ikke her på øya! Her har vi bleier, og i stedet for å lære barna våre å gå på do, så lærer vi dem å knipe igjen. For alltid!
Jeg så ikke humoren dems, men jeg begynte å skjønne konseptet med den urene venstrehånda til muslimer. Jeg hadde hele tiden trodd det var fordi det simpelthen det var den man brukte, men det hadde aldri slått meg at de ikke brukte papir en gang. Sivilisasjonskonflikten slo i mot meg. Skulle jeg måtte holde meg 33 dager? De hadde jo hatt dasspapir på det første hotellet. Det var riktignok et turisthotell, men et sted måtte de jo ha fått det fra. Vi trasket videre.
- Do you have toiletpaper? William ventet ute med vannet vi hadde kjøpt.
- Toilethvasadufornoe?
- TOILETPAPER?? Jeg begynte å bli skikkelig desperat. Det var som om jeg kjente behovet komme, et slags placebobehov for å gå på do, simpelthen fordi jeg ikke kunne. Samme greia som når du MÅ gjøre noe du ikke får lov til når du er liten. Bare for å se hva som skjer.
- No, no toiletpaper.
- So how do you do it then? Det bare datt ut av meg. Jeg spurte en troende muslim jeg aldri hadde møtt om han ikke kunne beskrive toalettvanene sine for meg. Jeg vet ikke hva jeg ventet av svar. Skulle han be meg ta en plass, gå på kjøkkenet etter te, og sette seg ned:
- Jo, nå skal du høre her. Først gjør jeg meg ferdig. Så legger jeg Pondus i bladkurven ved siden av skåla, før jeg strekker venstre hånd bakover og...
Heldigvis gikk det ikke slik. Han pekte sørover gaten og gryntet. Jeg tolket det dithen at de der nede hadde dasspapir, og gryntet takk tilbake. Selvfølgelig hadde de ikke dasspapir. Ingen hadde det. Jeg lå gråtende i rennesteinen og sverget dyrt og hellig på at jeg aldri skulle forlate Ammerud igjen. Holde meg inne. Ikke reise noe sted hvor det potensielt kunne være tomt for dasspapir. Jeg innså snart at det ikke var mulig. Man kan ikke låse seg inne når man opplever en krise. Man må stå på videre. Komme seg på beina. Stavre seg videre. Det som ikke dreper gjør deg sterkere. Så jeg dro meg opp etter skjorten til William. Ramlet videre. Inn i neste butikk. Gråtende stotret jeg frem:
- Do you have toiletpaper?
- Yes. Å himmel. jeg lyste opp.
- Do you???
- No, we have this. Urinnvåneren hentet ned en rød og blå pakke fra øverste hylle. Rakte den mot meg. Tigertissues sto det. Tigerdopapir. Dopapir for tigere. Perfekt. Riktignok bare 25 tørk, men langt bedre enn Williams palmeblader. Jeg velsignet butikkmannen, butikken, tigertissuesene, betalte og gikk. Det finnes altså en Gud, også på Maldivene. Han er bare ikke de nødnes Gud.