Ut på tur

Etter førespel med gin&tonic, vodka og redbull og Ghostbusters på TVen, bare avbrutt av bønnepausene, tok Søren, Lasse og jeg fergen over til lufthavnøyen og baren. Fredag er transferdag, så baren var full av folk, og etter at Søren hadde hilst på omtrent alle som ikke var turister der, fant vi tre stoler ved baren, og bestilte tre Canadian Club og cola. Den gamle engelske damen ved siden av meg spanderte popcorn på meg før hun mystisk forsvant, Søren hadde stilt inn dameradaren, og Lasse forsøkte å holde en samtale gående med våre engelske journalistvenner. Jeg ble sittende å prate med en kosovosk dame som jobbet med noe demokratisering i Jemen, og som egentlig ikke viste hva hun drev med. Sa hun i hvert fall selv. Søren synes 3C ble litt pinglete, og bestilte Long Island Ice Tea til samtlige, mens Lasse og jeg fant ut at det kanskje var på tide å spise litt, og slang inn bestillinger på to ciabatta.
Isteen kom på disken, og det ble ganske fort klart at blandevann tydeligvis er for pyser på Maldivene, i hvert fall når det er lokale som blander drinkene. Men Søren var fornøyd, og ble observert rundt i lokalet med stadig nye bekjentskaper. Jeg jobbet hardt for å samle meg opp en liten gjeng med tre-fire tyske damer som Lasse effektivt klarte å jage bort bare ved å åpne munnen da han kom bort. Halvannen time senere kom endelig ciabattaene på disken, etter fire henstillinger om de ikke kunne være så snille å høste kornet snart, med svaret at det var så travelt der fordi kafeen var full. Litt gravende journalistikk på vei til toalettet avslørte imidlertid kafeen ikke inneholdt én eneste gjest. Effektivitet på maldivisk.
Søren synes det begynte å bli kjedelig å jakte på damer til seg selv, og bestemte seg i steden for å jakte på damer for meg, noe som medførte at par situasjoner som ikke egner seg på trykk, og en beklagelse fra meg for Sørens oppførsel.

Søren var allerede godt nede i en Cosmopolitan, Lasse ville ha mer Long Island Ice Tea, og selv tenkte jeg at jeg skulle prøve om maldivere kan lage mohito. De har forstått konseptet med knust is, misset litt på å knuse limen til fillebiter samtidig, druknet det hele i vodka og glemte alt som het peppermynte, brunt sukker, rom og blandevann. På mange måter er det jo forståelig, peppermynte vokser ikke her, sukker er ikke sunt, rom kommer fra en fæl diktatorøy midt ute i et hav, og for et land som må destillere alt som heter vann er det billigst og minst ressurskrevene hvis man blir full så fort som mulig.
Det begynte imidlertid å bli sent, kosovoeren hadde tatt sin regnbueparaply og gått, og Søren forsøkte så godt han kunne og assistere den tyske damen som ikke klarte å lese av hvor mye barregningen hennes hadde kommet på. Det endte imidlertid mest med fornærmelser, med andre ord en lite suksessrik bedrift, så Søren ringte isteden Jan for å høre hvor det var fest hen. For det var det jo.

Vel ute på trappen for å vente på hotellbussen lurte en av de tyske damene på om hun ikke kunne få en stor BigMac med cola av Søren. Søren, som jo jobber med å tilby alt mellom himmel og jord til kravstore resortgjester, måtte bite i gresset og innrømme at en BigMac var utenfor selv hans rekkevidde. Men hun måtte gjerne få være med på fest, noe hun imidlertid takket høflig nei til. Bussen spant ned til bryggen hvor Søren ikke hadde tålmodighet til å vente ti minutter på at dhonien skulle forlate bryggen, og derfor prøvde å få leid en helt egen dhoni som skulle frakte oss over til den andre siden. Prisen var imidlertid høyere enn etterspørselen, og det endte med at vi tok rutebåten sammen med en new zealandsk dame som mente at vi burde bli tannmodeller hele gjengen. Vi avslo høflig, og stablet oss isteden inn i en taxi på andre siden, og prøvde å fortelle sjåføren hvor vi skulle. Han hadde imidlertid ikke peiling på hvor noe var, og etter å ha kjørt hele Male' rundt, tvang Søren han til å kalle opp sentralen, bare for å finne ut at det hele var rett rundt hjørnet.

Vi ankom festen akkurat idet "ze balck panther" og "michael kangaroo" skulle forlate festen, men vi fortsatte inn, fikk hver vår indonesiske Pingtang-øl i hånden, og satte oss til å snakke med alle japanerne som hadde samlet seg der. Japanerne ble helt fortvilet da Lasse prøvde å overbevise dem om at Norge hadde kjøpt opp Honda, og klarte det. Bedre ble det ikke da Lasse avslørte at Honda ikke skulle hete Honda lenger, men Dovregubben, og at de heretter måtte kjøre rundt i Dovregubben Civic. Japaneren var nær sammenbrudd da han innså at han ikke klarte å uttale "Dovregubben" korrekt, og ba på sine knær om at vi måtte finne noe som var litt enklere å uttale på japansk, hvis vi først skulle være så fæle og skifte navn på hans elskede Honda.

I fire-tiden begynte minareen fra moskeene, og festen ble på mange måter avrundet med at Lasse og en gjeng skikkelig fulle japanere satt og skrek at de måtte se og sette på noe Led Zeppelin snart. Forbrødring på tvers av kulturene.