Den gamle mannen og fremmedfolket

Den gamle mannen ser på meg. Eller rettere sagt: han stirrer. Et uutgrunnelig blikk jeg overhodet ikke klarer å tolke. Hva vil han meg? Det ene øyet er blast og hvitt. Det andre mørkt og granskende. Han sier ingenting. Selv ikke etter gjentatte smil og forsøk på hei fra min side gjør han tegn til hilsen.
⎯ Asalam Aleikum, sier jeg. Ser på han. Smiler så bredt jeg kan – ikke et falskt smil, for jeg er genuint interessert i å hilse på mannen. Ingenting.
Sarongen sitter stramt rundt den slanke midjen. Lange furer følger kroppen helt fra halsen og ned mot hoftene. Den brune huden bærer preg av utallige timer i solen, mens det gråhvite håret fortsatt ser tykt og frisk ut. Han nikker kort, før han snur seg og tusler inn på rommet sitt igjen.
Den gamle mannen har flyttet inn i rommet jeg bodde i en knapp dag før det viste seg at låsen var ødelagt. Låsen er nå fikset, og den gamle mannen har flyttet inn. Han har ikke med seg annet enn sarongen og sandalene sine - med mindre han har gjemt både eventuell bagasje og sekk i et av skapene – det så jeg når jeg skottet inn, liksom tilfeldig, på vei et annet sted. Hittil har han ikke gjort annet enn å sitte i den ene stolen i gangen, alltid den samme, stirret intenst på William og meg, vandret hvileløst rundt i gangen i et fascinerende sakte tempo og ligget på sengen sin. Hvem er han? Hva gjør han her? Hva vet han og hva tenker han?
⎯ Det er ikke alle her som er så religiøse som en skal ha det til.
Imran ser på meg. Han er selv muslim, men ber ikke annet enn når han er med foreldrene sine til moskeen. Guidebøkene forteller at Maldivene er 100% muslimsk, og strengt konservativt. Imran forteller en annen sannhet. Det er mange kristne på Maldivene. Og en den hinduer. Han tror de religiøse minoritetene utgjør mye mer enn én prosent. Men man kan ikke være åpent kristen, hindu, buddhist eller annet. På Maldivene er man muslim.
⎯ Det er til og med en tendens til at folk blir mer konservative – mer slør, mer bønn. Se på henne for eksempel! Det er ikke riktig at folk skal gå slik her, på Maldivene, i over 30 varmegrader.
Imran peker på en ung dame i svart slør, svart kjole og svarte sokker i sandalene. Det ser ulidelig varmt ut. Han forteller videre at tradisjonen med slør stammer fra midtøsten, og at det bare de siste få årene har vært en dobling i bruken av slør. Samtidig som folk søker seg mer mot demokratiet, tyr de også i økende grad til religionen. De har vel sine grunner.
Den gamle mannen må ha flyttet inn omtrent samtidig som jeg vandret gatelangs med Imran, aktivist og aktiv i Maldives Democratic Party (MDP), for han hadde ikke vært der tidligere. Han ser ut som han er nærmere 80 år, men folk blir raskt gamle under brennende sol. Huden blir til lær. Håret blir blekt. Føttene skrukkete. For 80 år siden var det sultan på Maldivene. Ikke en gjennomkorrupt president. En president som ikke syntes sultanens palass var stort nok og i stedet bygget sitt eget presidentpalass, et enormt stort, solid bevoktet hvitt bygg på Males nordkyst. En president beryktet for sine brudd på menneskerettighetene. En president som håver inn millioner årlig fra turistresorter (som han visstnok har store eierinteresser i), uten at det drypper annet på lokalbefolkningen enn det turistene kanskje kjøper av souvernirer i lokale butikker, hvis de tar en båttur inn til Male. Hva kunne denne gamle mannen fortalt meg om tiden før alt dette? I sine potensielle 80 år på denne planeten har han nok fått med seg både det ene og det andre. Og hvis han har overvåket alle hendelsene med like stor innlevelse og intensistet som han nå overvåker de blekfete, hattebærende, boklesende, asalam aleikum-gjentakende fjolsene utenfor døren sin, skulle man tro han har utrolig mye å fortelle. Men hvordan skal vi få han i tale?