Øyhopping II

– Vi skal ut og snorkle, sa Lasse.
Så jeg pakket snorkleutstyret, tok på meg noen komfortable klær, dro med Lasse til byen og investerte i tannpasta og vanntette engangskamera før vi møtte opp ved brygge nummer syv. De andre kom, dhonien dukket opp, og ti minutter etterpå var vi på "fjorden" mens Søren delte ut øl og brus. En halvtime senere var vi ved "banana reef", spente på oss snorkelen, svømmeføttene og dykkebrillene og forsvant under vann én time eller to. Det et hele var som å svømme rundt i et akvarium med farverike fisker hvor enn du snudde og vendte på deg. En papegøyefisk fra venstre og en zebrastripete fisk fra høyre. Lasse så havskilpadde, Søren så hai og jeg så en ål. Hva de andre så har jeg ingen anelse om.
Etterhvert kom vi opp, og vi trodde det var på tide å vende nesen hjemover. Men neida, dhonien fortsatte til en fire pluss-stjerners resort. Lasse så ut som en tysk turist, jeg som en australsk surfer og med de andre i forskjellige klesdrakter entret vi bryggen, steg inn i en golfbil og freste bort til selve resorten hvor vi etter en kort guidet tur (her er poolen, her er baren, hjelp dere selv) satte oss ned for å spise. Det forferdelige med Maldivene er at man faktisk må på resort for å få en skikkelig hamburger, men kyllingburgeren leverte så til de grader sakene at det var verdt den stive prisen. Lasse stjal pommes frites etter prinsippet "den så stor ut, den må jeg spise", jeg koste meg i skyggen med cola og vann og ting var i det hele tatt bra. Søren var selvfølgelig på jobb, det var jo derfor vi var der, og løp rundt og snakket med folk. Vi flyttet oss over til bassenget med det falske vannfallet, hvor vi plasket rundt og koste oss med drinker i skyggen resten av dagen.
Kvelden begynte å smyge seg inn, flaggermusene våknet plutselig opp og store som måker sirklet de over oss mens noen dimmet solen. Vi skiftet og gikk for å spise middag på buffetrestauranten på stranden. Til lyden av bølgene og med Males skyline i det fjerne satt én danske, en engelskmann, en polakk og to nordmenn mellom palmer og spiste sverdfisk, østers og blåskjell med Sørens egenimporterte vin til. Det hele ble ikke mindre romantisk av de tre musikerne som gikk fra bord til bord og spilte hva man enn måtte ønske. Engelskmannen var imidlertid mer interessert i kvinnene på bordet ved siden av oss, som så single ut. Ifølge ham selv. Dermed endte vi i baren hvor det lokale bandet hadde begynt å spille vestlige listetopper. Etter en tur på terrassen ute endte vi ved dansegulvet, noen med bedre hell enn andre. Båten tilbake gikk klokken ett fikk vi vite, vi skulle dra med bandet, og de måtte nok tidlig opp, søndag er tross alt arbeidsdag på Maldivene. Bandet, derimot, så ikke ut til å gå lei, og pøste ut listetopp etter listetopp og hit etter hit, time etter time. Ett begynte Lasse å lure på hva som foregikk, han måtte opp syv neste morgen for å dra på tur, men bandet så ut som en gjeng Duracell-kaniner, ikke ulikt et par av aktørene på dansegulvet som kunne vært hentet rett fra danskebåten. Etter gjentatte forsøk serverte Lasse teorien om at man ikke kunne bli full i denne baren fordi man bare svettet ut alkoholen, noe som godt forklarte hvordan bandet glemte alt av tid.
Halv tre sa imidlertid bandet takk for seg, etter å ha spilt alt som i det hele tatt har vært i nærheten av topp fem i Europa de siste tyve årene. Bandet fikk pakket sammen sakene sine, vi spratt opp i golfbilen og spant til bryggen. Kvart over tre befant vi oss i en speedbåt midt mellom resorten og Male', mens lyn flerret himmelen og polakken hadde sovnet på bakerste rad.

Totalregningen? 1000 dollar. (fordelt på syv personer) Lasse og mitts første og siste besøk på en resort.