Jasså?

Vi er litt usikre på hva disse folka tilbyr. Vi har ikke turt å spørre.

Ut på tur

Etter førespel med gin&tonic, vodka og redbull og Ghostbusters på TVen, bare avbrutt av bønnepausene, tok Søren, Lasse og jeg fergen over til lufthavnøyen og baren. Fredag er transferdag, så baren var full av folk, og etter at Søren hadde hilst på omtrent alle som ikke var turister der, fant vi tre stoler ved baren, og bestilte tre Canadian Club og cola. Den gamle engelske damen ved siden av meg spanderte popcorn på meg før hun mystisk forsvant, Søren hadde stilt inn dameradaren, og Lasse forsøkte å holde en samtale gående med våre engelske journalistvenner. Jeg ble sittende å prate med en kosovosk dame som jobbet med noe demokratisering i Jemen, og som egentlig ikke viste hva hun drev med. Sa hun i hvert fall selv. Søren synes 3C ble litt pinglete, og bestilte Long Island Ice Tea til samtlige, mens Lasse og jeg fant ut at det kanskje var på tide å spise litt, og slang inn bestillinger på to ciabatta.
Isteen kom på disken, og det ble ganske fort klart at blandevann tydeligvis er for pyser på Maldivene, i hvert fall når det er lokale som blander drinkene. Men Søren var fornøyd, og ble observert rundt i lokalet med stadig nye bekjentskaper. Jeg jobbet hardt for å samle meg opp en liten gjeng med tre-fire tyske damer som Lasse effektivt klarte å jage bort bare ved å åpne munnen da han kom bort. Halvannen time senere kom endelig ciabattaene på disken, etter fire henstillinger om de ikke kunne være så snille å høste kornet snart, med svaret at det var så travelt der fordi kafeen var full. Litt gravende journalistikk på vei til toalettet avslørte imidlertid kafeen ikke inneholdt én eneste gjest. Effektivitet på maldivisk.
Søren synes det begynte å bli kjedelig å jakte på damer til seg selv, og bestemte seg i steden for å jakte på damer for meg, noe som medførte at par situasjoner som ikke egner seg på trykk, og en beklagelse fra meg for Sørens oppførsel.

Søren var allerede godt nede i en Cosmopolitan, Lasse ville ha mer Long Island Ice Tea, og selv tenkte jeg at jeg skulle prøve om maldivere kan lage mohito. De har forstått konseptet med knust is, misset litt på å knuse limen til fillebiter samtidig, druknet det hele i vodka og glemte alt som het peppermynte, brunt sukker, rom og blandevann. På mange måter er det jo forståelig, peppermynte vokser ikke her, sukker er ikke sunt, rom kommer fra en fæl diktatorøy midt ute i et hav, og for et land som må destillere alt som heter vann er det billigst og minst ressurskrevene hvis man blir full så fort som mulig.
Det begynte imidlertid å bli sent, kosovoeren hadde tatt sin regnbueparaply og gått, og Søren forsøkte så godt han kunne og assistere den tyske damen som ikke klarte å lese av hvor mye barregningen hennes hadde kommet på. Det endte imidlertid mest med fornærmelser, med andre ord en lite suksessrik bedrift, så Søren ringte isteden Jan for å høre hvor det var fest hen. For det var det jo.

Vel ute på trappen for å vente på hotellbussen lurte en av de tyske damene på om hun ikke kunne få en stor BigMac med cola av Søren. Søren, som jo jobber med å tilby alt mellom himmel og jord til kravstore resortgjester, måtte bite i gresset og innrømme at en BigMac var utenfor selv hans rekkevidde. Men hun måtte gjerne få være med på fest, noe hun imidlertid takket høflig nei til. Bussen spant ned til bryggen hvor Søren ikke hadde tålmodighet til å vente ti minutter på at dhonien skulle forlate bryggen, og derfor prøvde å få leid en helt egen dhoni som skulle frakte oss over til den andre siden. Prisen var imidlertid høyere enn etterspørselen, og det endte med at vi tok rutebåten sammen med en new zealandsk dame som mente at vi burde bli tannmodeller hele gjengen. Vi avslo høflig, og stablet oss isteden inn i en taxi på andre siden, og prøvde å fortelle sjåføren hvor vi skulle. Han hadde imidlertid ikke peiling på hvor noe var, og etter å ha kjørt hele Male' rundt, tvang Søren han til å kalle opp sentralen, bare for å finne ut at det hele var rett rundt hjørnet.

Vi ankom festen akkurat idet "ze balck panther" og "michael kangaroo" skulle forlate festen, men vi fortsatte inn, fikk hver vår indonesiske Pingtang-øl i hånden, og satte oss til å snakke med alle japanerne som hadde samlet seg der. Japanerne ble helt fortvilet da Lasse prøvde å overbevise dem om at Norge hadde kjøpt opp Honda, og klarte det. Bedre ble det ikke da Lasse avslørte at Honda ikke skulle hete Honda lenger, men Dovregubben, og at de heretter måtte kjøre rundt i Dovregubben Civic. Japaneren var nær sammenbrudd da han innså at han ikke klarte å uttale "Dovregubben" korrekt, og ba på sine knær om at vi måtte finne noe som var litt enklere å uttale på japansk, hvis vi først skulle være så fæle og skifte navn på hans elskede Honda.

I fire-tiden begynte minareen fra moskeene, og festen ble på mange måter avrundet med at Lasse og en gjeng skikkelig fulle japanere satt og skrek at de måtte se og sette på noe Led Zeppelin snart. Forbrødring på tvers av kulturene.

Lucifers sanne ansikt

”Like it or not, your at the hotel California.” Coverbandet var i gang med en ny runde gruppevoldtekt av Eagles-klassikeren da min femte Canadian Club og cola kom og presenterte seg.
⎯ Hei, jeg er din femte CC & C, og er her for å gjøre kvelden levelig.
⎯ Levelig? Jeg drikker ikke for å gjøre ting levelig, jeg drikker for å feste!
⎯ Vel, innen du møter min venn, din sjette CC & C, har du nok endret oppfatning.
Jeg avfeide pratet hans som fyllerør. Hvorfor skulle jeg høre på en småshabby drink i et halvmøkkete plastikkglass, når jeg hadde min egen dømmekraft å stole på.
Jeg svettet som en gris. Dansinga hadde jeg gitt opp av to enkle grunner. Den ene var det faktum at skjorta mi faktisk dryppet på gulvet, det andre var danskebåtkvinnen som slo seg løs på dansegulvet. Hvitkledd fra topp til tå, fargen bare brutt av skyggen fra den altomsluttende rumpesprekken og de tyngdekraftherjede pattene. Det sies at selv haiene er vennlige på Maldivene, og det er ikke så rart. Mest sannsynlig har noe tilsvarende dette monsteret vært på badetur og skremt livsviljen ut av de mest blodtørstige monstre. Jeg vet jeg mistet matlysten i hvert fall. Hun beveget seg som en lastebil. En gammel, russisk lastebil med dårlig revers. For alt jeg vet låt hun sånn også, men bandet overdøvet enhver tone som ikke var en del av setlisten, hvilket innebar enhver tone. Setlisten besto av én setning; ”alle evergreens fra de siste 20 årene”.
Ved siden av meg satt hele spabesetningen. Bittesmå filippinske og malaysiske damer med hver sin gin & tonic. Jeg hadde forsøkt å snakke med de, men konseptet ”ha en uskyldig samtale” var tydeligvis helt ukjent for disse smådamene. Vel er jeg høy og mørk, men særlig rik er jeg ikke. Prøv å forklare fem potensielle postordrebruder at du ikke er rik, mens du sitter på en 4-stjerners resort på Maldivene og drikker CC & C til 10$ stykket. Jeg gjorde et halvhjerta forsøk, men innså raskt at det eneste som nyttet var hard avvisning.
⎯ Jasså, dere er horer dere? De så på meg, forskrekket.
⎯ Nei, vi jobber i spaet.
⎯ Spa schma, dere ser ut som små horer hele gjengen! Jeg la an det bredeste mest avvæpnende smilet jeg hadde, mest for å understreke at jeg syntes dette var strålende humor og dermed miste enda en stjerne. Jeg lo høyt og ropte ”cheers”. Ingen skålte tilbake. De byttet bord, og jeg hadde sørget for at jeg får vaske mitt eget tøy, mine egne gulv og lage min egen mat resten av livet. Hva hadde jeg gjort?
⎯ Du skulle hørt på meg! Drinken pratet til meg igjen.
⎯ Hørt på deg? Du sa du var her for å gjøre kvelden levelig?
⎯ Ja, og hadde du hørt etter hadde jeg bedt deg drikke meg opp, og da hadde du sluppet å vaske klær og ta på deg selv resten av livet.
⎯ Men jeg har da dame?
⎯ Er hun thai? Jeg styrtet restene. Den satt godt i nakken, og jeg merket føttene mine ble numne. De røde diskostrobene blinket i takt med en grusom cover av ”Knocking on the heavens door”, noe det hørtes ut som vokalisten gjorde. Shit, jeg følte jeg sto der og banket selv, men ingen åpnet. Hvorfor åpnet ingen døra? Med ett gikk det opp for meg – jeg var i helvete! Jeg så meg fortvilet rundt. Noen hadde satt en ny CC & C på bordet foran meg. På dansegulvet trampet danskebåtdroget swing med seg selv. Bak baren sto småvokste menn fra Sri Lanka og Bangladesh og mikset drinker til en stadig fullere mengde white trash på luksusferie fra luksuslivene sine i vesten. Ute på stranden gikk en liten sarongkledd bangladesher og feide den kritthvite sanden, importert fra India, for 50$ i måneden. Da bandet begynte å spille ”No woman no cry” for sjette gang var jeg sikker. Dette kunne ikke være annet enn helvete. Coverlåter, fandenivoldske massasjehorer, utnyttede asiater og rødt strobelys over et tykt befolket dansegulv – tykt som i at én av to dansere hadde samme BMI som magemål. Men hva gjorde hva min gladkristne venn i baren? Hva hadde han gjort for å havne i helvete sammen med meg? Og hvor var de andre jeg hadde forventet å treffe på her nede. Hadde Stalin, Hitler, Pol Pot og Mao alle fått en plass i himmelen? På bekostning av William E. Graham? Jeg skjønte ingenting, og henvendte meg til min sjette CC & C for råd.
⎯ Hva gjør William her? Drinken stirret vantro på meg.
⎯ William? Hvem er det?
⎯ Han høye med lyst hår og briller i baren.
⎯ Han som står og prater med hun australske med de enorme puppene?
⎯ Ja.
⎯ William? Den var ny. Han går under mange navn. Lucifer, Satan, Al Pacino, Belsebub. Og nå tydeligvis William.
⎯ Er William Djevelen?
⎯ Yes. Du har solgt din sjel til William.
⎯ Når?
⎯ På immigrasjonskontoret. Husker du han betalte for visumforlengelsen din?
⎯ Ja?
⎯ Da.
⎯ Å faen.
⎯ Ja, eller Å William om du vil.
Utrolig nok ble jeg ikke særlig forbløffet. Jeg merket jeg ble edru igjen, og styrtet nummer seks. Det hjalp ingenting. Alkoholen fordunstet gjennom porene mine umiddelbart etter inntak. Jeg befant meg altså i helvete, sannsynligvis for all evighet. Jeg hadde kalt de eneste damene som jeg kanskje kunne lurt i seng i løpet av evigheten for små massasjehorer, og det var plent umulig å bli full. Når jeg tenker meg om var det hele innlysende. Alt hadde gått etter Williams plan. Williams veier er rett og slett uransakelige.

Resorting

Hjemmestyrkene ønsket bilder, og bilder skal bli.
Stranden her er egentlig importert fra India, sanden that is. To minutter etter at bildet ble tatt gikk tidenes Paris Hilton-lookalike bortover her. Egentlig er det merkelig at det ikke finnes et eneste bilde av det.










Meg. Til venstre briten Jan. Helt til venstre tønnen med kveldens drikkevarer.














Lasses redning etter alt for mange uker uten øl (eh...)




















Søren poserer for fotografen. Eller er det Magda han gjør seg til for..?




















Poolen.
















Fra venstre: briten Jan, dansken Søren (delvis skjult), polakken Magda, nordmannen Lasse og meg.













Resortens største bløff, det finnes ikke fosser i et land som er én meter over havet på det høyeste. Men uansett, fra venstre: Lasse, Søren, Jan, Simon (broren til Magda) og Magda.








Tidenes restaurant som hadde alt man ønsket og mer til. Magda likte riktignok dårlig at Jan snakket om de levende østersene, og sverget på at hun aldri mer i sitt liv skulle spise levende sjømat. Lasse fikk endelig en skikkelig biff, og jeg koste meg med sverdfisk. Bare synd at man må ut av Male' for å spise skikkelig.








Utsikten fra bordet, rett nedenfor ligger stranden, og lysene i bakgrunnen er Male's skyline. Mindre romantisk ble det ikke av bandet som gikk rundt og spilte sanger på forespørsel.










Halv tre entret jeg gulvet. To sanger senere avsluttet bandet. Tilfeldig?

Øyhopping II

– Vi skal ut og snorkle, sa Lasse.
Så jeg pakket snorkleutstyret, tok på meg noen komfortable klær, dro med Lasse til byen og investerte i tannpasta og vanntette engangskamera før vi møtte opp ved brygge nummer syv. De andre kom, dhonien dukket opp, og ti minutter etterpå var vi på "fjorden" mens Søren delte ut øl og brus. En halvtime senere var vi ved "banana reef", spente på oss snorkelen, svømmeføttene og dykkebrillene og forsvant under vann én time eller to. Det et hele var som å svømme rundt i et akvarium med farverike fisker hvor enn du snudde og vendte på deg. En papegøyefisk fra venstre og en zebrastripete fisk fra høyre. Lasse så havskilpadde, Søren så hai og jeg så en ål. Hva de andre så har jeg ingen anelse om.
Etterhvert kom vi opp, og vi trodde det var på tide å vende nesen hjemover. Men neida, dhonien fortsatte til en fire pluss-stjerners resort. Lasse så ut som en tysk turist, jeg som en australsk surfer og med de andre i forskjellige klesdrakter entret vi bryggen, steg inn i en golfbil og freste bort til selve resorten hvor vi etter en kort guidet tur (her er poolen, her er baren, hjelp dere selv) satte oss ned for å spise. Det forferdelige med Maldivene er at man faktisk må på resort for å få en skikkelig hamburger, men kyllingburgeren leverte så til de grader sakene at det var verdt den stive prisen. Lasse stjal pommes frites etter prinsippet "den så stor ut, den må jeg spise", jeg koste meg i skyggen med cola og vann og ting var i det hele tatt bra. Søren var selvfølgelig på jobb, det var jo derfor vi var der, og løp rundt og snakket med folk. Vi flyttet oss over til bassenget med det falske vannfallet, hvor vi plasket rundt og koste oss med drinker i skyggen resten av dagen.
Kvelden begynte å smyge seg inn, flaggermusene våknet plutselig opp og store som måker sirklet de over oss mens noen dimmet solen. Vi skiftet og gikk for å spise middag på buffetrestauranten på stranden. Til lyden av bølgene og med Males skyline i det fjerne satt én danske, en engelskmann, en polakk og to nordmenn mellom palmer og spiste sverdfisk, østers og blåskjell med Sørens egenimporterte vin til. Det hele ble ikke mindre romantisk av de tre musikerne som gikk fra bord til bord og spilte hva man enn måtte ønske. Engelskmannen var imidlertid mer interessert i kvinnene på bordet ved siden av oss, som så single ut. Ifølge ham selv. Dermed endte vi i baren hvor det lokale bandet hadde begynt å spille vestlige listetopper. Etter en tur på terrassen ute endte vi ved dansegulvet, noen med bedre hell enn andre. Båten tilbake gikk klokken ett fikk vi vite, vi skulle dra med bandet, og de måtte nok tidlig opp, søndag er tross alt arbeidsdag på Maldivene. Bandet, derimot, så ikke ut til å gå lei, og pøste ut listetopp etter listetopp og hit etter hit, time etter time. Ett begynte Lasse å lure på hva som foregikk, han måtte opp syv neste morgen for å dra på tur, men bandet så ut som en gjeng Duracell-kaniner, ikke ulikt et par av aktørene på dansegulvet som kunne vært hentet rett fra danskebåten. Etter gjentatte forsøk serverte Lasse teorien om at man ikke kunne bli full i denne baren fordi man bare svettet ut alkoholen, noe som godt forklarte hvordan bandet glemte alt av tid.
Halv tre sa imidlertid bandet takk for seg, etter å ha spilt alt som i det hele tatt har vært i nærheten av topp fem i Europa de siste tyve årene. Bandet fikk pakket sammen sakene sine, vi spratt opp i golfbilen og spant til bryggen. Kvart over tre befant vi oss i en speedbåt midt mellom resorten og Male', mens lyn flerret himmelen og polakken hadde sovnet på bakerste rad.

Totalregningen? 1000 dollar. (fordelt på syv personer) Lasse og mitts første og siste besøk på en resort.

Fosse har fått seg dame

Fosse, husgekkoen vår, har ivrig kurtisert alle gekkodamene på øya. I dag lykkes han å plukke opp en snasen liten sak under et besøk på Symphony (restauranten vår). På bildet er opptakten til det som endte i et relativt kort og brutalt samleie, hvoretter Fosse kastet gekkodamen ned på gulvet, som en brukt oppvaskfille. De ser hverandre sannsynligvis aldri igjen, og Fosse sitter bedre fast i taket enn noensinne. Go Sticky fingaz!

Sikkerhet på posthuset

Dette bildet er tatt på posthuset. Jeg var innom og kjøpte frimerker, og betalte med en 100 rufiyaa-seddel. Da måtte hun selvsagt veksle, og dro ut....skuffen? Der lå dagens fortjeneste, i et salig kaos. Slik er normen her nede, svært lite regnskap og kassasystemer. Men på posthuset da gitt? Her har norske Posten noe å lære - det må da være langt mer tidkrevende med tidslås etc, når man bare kan ha pengene i en skuff. Har dere ikke tenkt på det eller?

Fiskemarkedet

På vei hjem fra et intervju igår passerte jeg fiskemarkedet. Disse jævla i bøtta svømmer rundt øyene her. Jeg angrer tungt på at jeg ikke tok med fiskestanga mi, men på den annen side tror jeg ikke 0.12 snøre hadde holdt så lenge mot disse muskelbeistene. Det er forøvrig tunfisk - vår foretrukne frokost herfra til evigheten.

Norway has an alchohol problem

I går var vi med noe fantastisk som het "hash" (med forbehold om stavemåte). Det går i korthet ut på at en på forhånd tegner opp en løye rundt i byen med kritt, før et lystig lag iført treningsantrekk løper løypa, som ender opp på et fremmed sted med pizza og øl. Så etter en god halvtimes løpetur i Males gater - jeg har aldri blitt så beglodd i hele mitt liv, folk tok bilder av oss og greier! - endte vi på Sørens veranda med pizza og øl. Alle 9 var ekstremt svette og jævlige. Så ble det synging og døping av "hash-virgins", som var William, Magda fra Polen og meg. (bildet er av Magda og hennes bror Simon) Det innebar å styrte en pils mens de andre sto rundt å sang "he´s a virgin through and true, he´s a hash virgin etc" som så gikk over til drink it down, down, down, down, down i ishockey-ishall-musikk-rytme. William begynte å drikke sin øl før de begynte med down, down, og måtte dermed ta en til. Jeg måtte i tillegg ta en for å ha kuttet svingene, hvilket ble ansett som juksing. (bildet til venstre, Søren, vår kjære vert, og John med ryggen til, i bakgrunnen Dave) Etter hvert gled det over i den gode samtalen, og når jeg pratet med Magda, polakken, som viste seg å være fra Gdansk, hvor Runhild og jeg var i fjor (tok helt av) kom det frem noen interessante fakta om Norge:
1. Norwegian girls get pregnant just for money. Hun siktet da til babyboomen som kom som følge av kontantstøtten. Tanken hadde ikke slått meg, men hun har rett i at det kan virke som det har vært en økning i alenemødre med vogn på Grünerløkka.
2. Norway has an alchohol problem. Javel? Joda, det er den del som drikker for mye der, sant det, begynte jeg, før hun avbrøt og "no, no, I mean, you can´t by beer after six o´clock. Ah, så det var det hun mente. Så klart, det burde jeg tenkt meg.

William sto stort sett bak kameraet ser jeg, men jeg tror han hadde det ålreit han også. Legg merke til navnet på ølen. Musikksmaken her er virkelig laber. Dødssøt ble spilt med heftig dansk allsang hele to ganger. Barbie Girl og den andre låta til Aqua også (we are the playmo (?) men? Eller det var vel Boyzvoice, men den sangen som Boyzvoice parodierer da).

Klokken 00:15 beveget vi oss hjemover - man har da studier å passe på også.

Linda: den gule trøya blir flittig brukt. Jeg har med meg 2 t-trøyer, den gule og den hvite, simpelthen fordi det var det eneste rene når jeg dro. Jeg har også med 2 langarma skjorter og 2 gensere, men de får jeg ikke brukt pga varmen. Av boksershortser har jeg 5, så det blir mye vasking. I dag hadde jeg ingen rene, så jeg har badeshorts under shortsen. Alt kler den smukke. Klær skaper dessuten ikke folk - store ord skaper folk ;)

Nerd

Siden kneet mitt fortsatt er herp kan jeg verken spille fotball, jogge eller - det jeg hadde gjort hvis det ikke hadde vært herp -snorkle. Så i går ble jeg litt knapp, for dette stedet er egentlig drit kjedelig hvis du ikke kan gå i vannet! For å illustrere størrelsen: William var og jogget med en kosovoer forrige dagen, og de løp tre runder rundt øya. Da kunne de ikke løpe mer fordi kosovoeren hadde problemer med ankelen, så William kom hjem og var så vidt svett. Mens jeg sitter inne. I går kom jeg på at jeg jo har Transport Tycoon på Macen, så jeg begynte å spille det rundt 15. Skjermbildet er tatt forholdsvis tidlig i spillet. Som det går frem av bildet har jeg valgt en lokal vri, med øyer og greier. Jeg fikk meg etter hvert en fan også - gutten under kom rekende og sto og svettet over meg i en halvtimes tid, for så å komme tilbake med jevne mellomrom. Han syntes grafikken var dårlig. Han, som bor i et land som fortsatt selger amiga under navnet Superstation 2010, synes grafikken på TT var dårlig. Jaja, hva kan man vente - han er rett og slett for ung.
Legen sa forøvrig at det kom til å ta rundt fire dager før jeg kunne gå i vannet igjen - så det blir noen timer til med TT. Happy days :)

Send mer penger

Kjære Roy Krøvel (kursleder og førsteamanuensis i journalistikk ved Høgskolen i Oslo)

Først vil vi bare si at ting er svært bra med oss. Lasse har et skrubbsår på kneet, men det er ingenting å snakke om, bare noe infeksjonsgreier, og jeg blir visst sjekket opp av jenter, men ellers er alt ved det vanlige.

De siste dagene har vi gjort store sosialantropologiske undersøkelser her nede i øyriket. Vi har blant annet infiltrert det utenlandske samfunnet her nede (spritimportørene), vi har gjort inngående forskning på vannhullene her i dette sharia-landet og ikke minst har vi infiltrert det lokale miljøet og gjort grundige undersøkelser av skikkene.

Problemet er bare det at disse undersøkelsene (spesielt alle de som inkluderte hotellet ved lufhavnen (med alkoholservering, svømmebasseng og klin gærne sveitiske jenter) har gjort solide innhugg i reisebudsjettet vårt, spesielt posten for inngående forskning og undersøkende journalistikk, som Lasse har forsynt seg grådig av (dog med meget interessante resultater.)

For å kunne fortsette våre undersøkelser, som vi er overbevist om at vil forbløffe deg og resten av Norge når vi publiserer dem (du kan få publiseringspoengene), lurte vi derfor på om det hadde vært mulig å få et lite forskningsstipend til utfyllende feltundersøkelser. Eventuelt om du bare kunne sende ned Roksvolds gullfarvede Amerikan Express for litt substitusjon. (Vi har allerede funnet forskningsskipet vårt, en hvitfarvet farkost på 280 fot til den latterlige sum av $ 85 000 per natt.)

Vi håper på positiv respons.

Med vennlig hilsen reisekameratene Lasse og William.

Williams yndlingsbutikk

I vår vandring gjennom Males gater snublet vi over en butikk. William løp inn, og kom ekstremt skuffet ut igjen da de fant ut at de solgte sko. Han ville ikke ha sko. Han er jo ikke skeiv heller. Han overdrev ikke i den forrige posten sin - han har faktisk veldig draget et par av de maldiviske jentene. Så får vi se da, hvordan det går på bursdagsfesten den 29. Kan bli spennende. I mellomtiden får vi se etter en butikk som heter Free Girls.

Maldivisk grillfest

Jeg hadde knapt fått satt meg ned i stolen før Lasse ringte. "Det står en hel flokk med lokale her nede sammen med Fara. Du må komme ned med en gang!" jeg trodde jo minst det var demonstrasjoner og opprør på gang, og sprang ned de mange trappene til gaten. Skuffelsen var derfor stor da det "bare" var Fara med fire venner (tre jenter og en gutt) og Lasse der nede, men den gikk over etter løfter om skikkelig maldivisk grillfest. Så vi trasket avgårde, jentene snakket ikke mye engelsk, men gutten, som viste seg å komme fra Dubai, eller deromkring, skravlet i vei på engelsk, mens Fara kom til nå og da. En kort gangtur og noen trapper senere var vi på takterrassen med tidenes kjempegrill og livsfarlige "snubletråder" for nordmenn, sånn cirka 1,80 meter over bakken.
Vi ble budt på knallgod grillmat som vi nøt i typisk maldiviske benkestoler mens jentene fniste fælt, og Fara sa at det var tre jenter hun jobbet sammen med, og det hadde vært masse bråk på kontoret fordi de ikke hadde fått lov å hilse på oss. Foreløpig gjorde de imidlertid ikke mye tegn til noen av delene, og Lasse og jeg satt der som to forskremte smågutter på besøk i tenåringsjentenes teselskap. Dubaieren snakket til Lasse om rusmidler "I love my alcohol, especially my vodka and coke, I would also like to try speed an cocaine. How is it?" Lasse, som synes det var best å holde det hele på et religiøst nivå, spurte om ikke dette var litt over kanten for en muslim, hvorpå han svarte;"I guess I'm not very good at it..."
Forederen Lasse fant så plutselig ut at han måtte på do, noe han ikke torde å fortelle vertskapet, han gikk i stedet hjem, og jeg måtte derfor finne opp en eller annen historie om at han måtte ringe Runhild, noe som måtte skje akkurat da, på grunn av tidsforskjellen. Jeg droppet å fortelle at Lasse utelukkende bruker min mobil til å ringe hjem med.
Uansett, Lasse dro, og etter en stund lurte jentene på hvor han hadde blitt av. Jeg fortalte at han måtte ringe kjæresten sin tilbake i Norge, og den ene av dem utbrøt: "That's a pity!" før hun tenkte seg om i fem sekunder og fortsatte: "But you know, my boyfriend is away, his girlfriend is away, and we're both here..."
Jeg satte colaen i halsen, og forsøkte å hoste lydløst mens jentene fniste verre enn et tensingkor. Fara fant ut at det beste var å fóre meg med noen nøtter som smakte rart, og som Lasse etterpå mente at sikkert var dop eller noe deromkring. ("Du kunne blitt voldtatt, William. Av tre maldiviske jenter!")
Kvelden fortsatte, jeg følte at jeg var tilskuer til finsk fjernsynsteater, jeg skjønte ingenting, og forsto enda mindre, mens jentene pekte og fniste. Dubaieren oversatte fra tid til annen hva de sa, men det ble mest "They think you're cute, and handsome and that you have a cute smiling, like hole there.", noe som gjorde at jentene bare fniste mer. Jeg gikk for å takke kokken for maten, men ingen ville fortelle hvem som hadde laget den, så jeg takket isteden hele familien, noe spesielt damen i burka synes var festlig. Fnisingen fortsatte, festen likeså, og jeg fikk hilse på en ekte maldivisk nyhetsoppleser (rikskjendis!).
Plutselig skulle vi visst gå, så jeg takket alle en gang til, til familens store glede, og vi forsvant ut på gaten igjen. Fara ville til fergen, og krevde at jeg fulgte dem, siden de ikke kunne veien. Jeg bemerket at Fara var den som hadde fulgt oss rundt på denne øyen bare et par uker tidligere, men Fara sa at hun var elendig på steder, og at det hadde gått i glemmeboken.
Dubaieren lurte på hva jeg synes om maten, og jeg sa at den var god, men noe sterk (hot). Det naturlige oppfølgningsspørsmålet fra en av jentene var da tydeligvis om jeg hadde smakt (tasted) maldiviske jenter...

Unnskyld, men er ikke dette et strengt muslimsk land? Reiseguidene påsto i hvert fall det (Bradt-reiseguiden har vi allerede funnet verdiløs, men nå ser det ut til at Lonely Planet ryker samme vei), det samme gjorde skiltingen på flyplassen. Det er jo ikke noe rart at sjalu ektemenn vil holde kvinnene sine i telt hvis de, så snart de får anledning, kaster seg over vestlige gutter som er langt under gjennomsnittlige kjekke? Burka til folket, sier nå jeg.

Fotballens gleder

Det er deprimerende når motstanderen står på andre banehalvdel og varmer opp med en røyk, mens de senere løper forbi deg på flatmark. Trøsten får da være at jeg kommer til å leve ti år lenger, og derfor får med meg en eller annen revolusjon på gamlehjemmet. Til tross for at de er så kjappe at man lurer på hvorfor det bare er han ene som har tilnavnet "Mosquito", ble kampen likevel relativt jevn. Jeg har endelig lært meg til at det er best å stoppe maldivere like utenfor sekstenmeteren, for selv om de løper som gale er teknikken omtrent på nivå med meg, noe som gir en femti-femtisjanse for å klare å drible dem. Lasse gikk selvfølgelig overende igjen, og åkte dermed rett inn på legevakten, hvor han ble lappet sammen og legekonsultert på null tid for en tyvekroning.
Tilbake på fotballbanen roste danskene "The norwegian efficency". Hvilket jo ikke er rart, det var da vi som oppfant Flo-passningen. Etter grundig forskning kan vi også avsløre at "Uti vår hage" langt fra var så langt unna sannheten som folk trodde, dansker snakker engelsk for å forstå hverandre.
Fotballkampen avrundet vi med å feire bursdagen til dansken på takterrassen hans, med stjernehimmelen over oss, lyn i horisonten og Pink Floyd på stereoanlegget. Vi fikk ikke lov til å gå før ølkassen var tom, etter at både engelskmenn, franskmenn og spanjoler hadde kapitulert.

Fotball!! (DETTE må da skape treff!

Som nevnt tidligere har vi spilt fotball. Og nå har jeg fått en infeksjon som følge av fotballen. Heldigvis er helsesystemet her så fett at jeg bare dukket opp på sykehuset, fikk legetime og etter 20 minutter var jeg renset og bandasjert. Det kostet meg 20 NKR, og det inkluderer rensing og ny bandasjering hver dag helt til såret er grodd. Her et bilde av hvor god bandasjeringen var - sånn så den ut etter å ha gått litt rundt. Jeg altså. Og i og for seg bandasjen også. Ikke spør hvorfor bildet ligger, mulig det er slitent.


Så, en liten godbit til alle fotballfans der ute:
Ved siden av GERMANY 2006-veggmaleriet har noen malt, sannsynligvis i fullt alvor, det maldiviske flagget samt teksten "We wish one day Maldives plays in world cup". Litt tragisk, men mest av alt komisk. Selv jeg, som ikke er spesielt interessert i fotball - jeg har tross alt nesten mistet benet pga sporten - ser humoren i dette!

Samfunnsintelligens

Når jeg beveger meg rundt i samfunnet her er det mange ting jeg ikke helt får taket på. Jeg vil ikke si forstår, da en forståelse vil basere seg på blant annet kulturelle fordommer, men altså ting som ikke helt henger på greip. For eksempel husbygging. Det går fort unna, enorme mengder sement fra sementfabrikken ute på søppeløya forsvinner daglig inn mellom skrøpelige murstein som til slutt former hus og blokker. Konseptet grunnmur virker fremmed, det er bare moskeene som er ordentlig fundamentert, noe man tydelig kunne se etter tsunamien 2004 – på enkelte øyer sto bare moskeene igjen. Drenering er heller ikke særlig utbredt, verken på bakke eller i bygg. Dessuten tar de også avstand fra takrenner. Det tydeligste eksempelet er nybygget vi bor i, hvor takterrassen, og bygget som skal stå der oppe, enda ikke er ferdig. Etter én dag regn står vannet 10 centimeter over samtlige 60m2. Det har ingen steder å gå, så i stedet kryper det seg dråpevis ned alle trappetrinnene i bygget, før det ender på gaten. En del av det fordamper selvsagt, men samler seg bare i himmelen for så å returnere, med kompiser, i regntiden. Regnet som faller direkte på vår balkong samler seg innerst i et hjørne, som om det skulle vært fall i gulvet, men det er intet sluk der. Dermed ligger det der og råtner, helt til det fordamper eller vi feier det bort. Hvor vi feier det? Ned trappen. Det er eneste måten å gjøre det på, og også etasjen under gjør det. De må nødvendigvis feie enda mer, da de får vannet fra vår etasje også. Ved bønnetider stenger de aller fleste butikkene. Men få går for å be. Der vi har tilgang til internett for eksempel, Dhiraguu, midt i byen, cirka 50 meter fra den største moskeen, ble vi i dag låst inne da de stengte. ⎯ Are you closed, spurte jeg. ⎯ Yes, for prayers, but you can just sit. Så vi ble sittende. Det ble han også. Og dette er det statlige telefonselskapet, eid av, sammen med et britisk telecomselskap, det regimet som har pålagt butikker å stenge under bønn. For samfunnet skal være religiøst, selv om ikke butikkansatte er det.
Disse tingene er selvsagt vanskelig å få tak på nettopp fordi jeg kommer fra det landet jeg gjør – som nevnt innledningsvis. Dette med bønn vil jeg for eksempel ikke kunne forstå, rett og slett fordi jeg verken er religiøs eller særlig opplyst hva religion angår. For meg virker det lite samfunnsnyttig for et land hvor 40% av befolkningen lever under fattigdomsgrensen å stenge butikkene, slik at betjeningen kan ligge med rompa i været i skarve tre kvarter. Hadde jeg vært religiøs selv hadde det nok fremstått som mer naturlig. Men bygningskunst fremstår for meg som forholdsvis internasjonalt – vann renner i nedoverbakke, hus står støest på grunnmur, hvis det regner (hvilket det gjør halve året her nede, i monsuntiden) er det kjekt med takrenner. Hvorfor forstår de ikke dette?
Bygningskunsten blir her et generelt eksempel. Resonnementet kan overføres til andre sider av samfunnet, mens enkelte punkter kanskje ikke gjelder akkurat bygningskunsten.
En nederlandsk dame vi møtte, som var så elskverdig og lot oss vaske klærne våre i maskinen hennes, jobber som konsulent for utdanningsdepartementet her nede. Hennes hovedoppgave er å formidle hvordan læring best foregår, en slags pedagogisk konsulent om du vil. Hun heter forøvrig Judith, og vil bli omtalt så heretter. I et land som tradisjonelt har hatt madraser, skoler som i all hovedsak baserer sin læring på religøse prinsipper, er det ikke lett å innføre Piaget, Maslow og resten av gutta jeg ikke husker navnet på. Judith kom derfor nedover gjennom et internasjonalt program, for å bidra med denne utviklingen. Hun fremmet det skrøpelige skolesystemet som grunnen til at det ikke står så bra til med andre ting heller.
⎯ In the Netherlands, and in Norway I suppose, we learn so many things during our schooldays that we don´t even register that we´re learning. But we learn it. So here, I might know things about construction that the people that build the houses here has never heard about.
Jeg følger henne på det resonnementet. Et godt oppbygd skoleverk danner en samfunnsintelligens som kommer til nytte på alle områder. Selvfølgelig vil mange si, det er da innlysende. Ja, mulig det, men når man kommer til et u-land og ser dumme konstruksjonsfeil på hus, feil som en håndverker kanskje ville rive seg i håret av, men som vi bare humrer av, ser man det i praksis. Det samme med engelskkunnskapene. Guidebøkene forteller at befolkningen her er gode i engelsk, fordi de lærer det allerede fra ungdomsskolen av, men de færreste gjør seg godt forstått på engelsk. Selv når du ringer administrasjonen blir du satt over to-tre ganger før du treffer en som kan hjelpe deg på engelsk, og da forholdsvis gebrokkent (både hjelpen og språket, men det er en annen historie). I et land hvis eneste eksportartikkel er turisme burde det legges mer vekt på en ordentlig engelskundervisning. Det er en forbløffende mangel på strategisk tankegang. Hadde det enda vært slik at holdningen var at landet ikke skulle delta i globaliseringen, at de klarte seg selv med sine egne næringer, men slik er det ikke. Maldivene satser stort på turisme, og ikke stort annet. Derfor er det også forbløffende at de bygger en stor søppeløy på en av hovedstandens beste nærliggende dykkesteder. Et medlem av partiet Maldivian Democratic Party fortalte meg at ⎯ all there is too see in the Maldives is under water. But we´re ruining it. Han jobber hardt for å sette en stopper for det. Så får vi håpe han lykkes, og at han får endret en ting eller to i utdanningssystemet på veien. Men ikke skoleuniformene. De kan de beholde.

Øyhopping

Etter dager med mye politikk og lite annet, lovet jeg Lasse at vi skulle titte på miljøet en dag. Lasse lokket med øyutflukt, og jeg var ikke vanskelig å be, så vi satte oss på båten etter tidenes frokost (maldivisk type avrundet med frukttallerken) og durte utover atollet. Lasse glemte imidlertid å nevne at øyen var ett hundre prosent kunstig, bygget opp av søppel, og visstnok skal være den raskest voksende øyen i hele landet. Vi kom ut, og hvor enn vi gikk, gikk vi på søppel, kun dekket av et tynt lag sand. Lasse løp rundt og frydet seg og knipset bilder som en gal, mens jeg benyttet sjansen til å snakke litt med Lasses lokale kontakt, som ikke kunne stort engelsk, og som dermed gjentok den samme setningen om og om igjen. Han fulgte oss bort til forvaltningskontoret for øyen, hvor vi etter litt ventetid fikk vite at sjefen ikke var tilstede. Deretter ble mopeden rullet frem, og først Lasse, og deretter meg, fikk oss en skikkelig rundtur på søpleøyen for å se på, eh... søppel. Og etter flere berg med plastflasker, bilbatterier og betongklumper hadde vi sett det meste av hva øyen hadde å tilby, og begynte å planlegge turen hjemover. Vanlige passasjerbåter er for pyser, mente tydeligvis Lasse, for fem minutter senere satt vi på søplebåten på vei tilbake til hovedstaden, sammen med en sri lankisk kaptein, en kranbil og fire lastebiler.

Lasse, som selvfølgelig mente det hele var en kjempesuksess, vurderer nå å arrangere dagsturer til søpleøyen, med aktiviteter som "plukk ditt eget søppel", "flaskesortering" og "sementblokkasting". Selv tror jeg at jeg holder meg til skrivingen, for som det heter, "journalist, bli ved din penn".

Sjalfjerning

Innledning
Formålet med forsøket er å finne ut om man kan bli så inne med lokalbefolkningen at kvinnene ikke lenger bærer slør når de treffer deg.

Utstyr

• Én muslimsk familie, inkludert minst én muslimsk kvinne med sjal.
• En norsk gutt (William)
• En norsk mann (Lasse)
• Ett sjal
• To lenestoler, maldivisk type
• En madrass
• En stor kakkerlakk
• En maldivisk mann med oransje neglelakk og kost
• Et familiemedlem på besøk

Illustrasjon
(Vil bli publisert når teknisk mulig.)

Forsøket
Forberedelsene til forsøket er enkle. Familien må være stasjonert i etasjen under etasjen hvor forsøket finner sted, med åpen dør. Kvinnen med sjalet må på dette tidspunktet ikke bære sjal, og befinne seg i sofaen rett innenfor døren. Plasser så den store kakkerlakken på veggen, og send den ene av de to norske guttene/mennene (Lasse) ned for å få greie på hva slags dyr kakkerlakken er. Den andre (WIlliam) må passe på kakkerlakken så den ikke stikker av. Den som løper nedenunder (Lasse) må deretter overraske kvinnen, nå uten sjal, på sofaen, så hun tar sjalet på seg mens han spør om de kan komme opp å se på dyret. Kvinnen, nå med sjal, og mannen med den oransje neglelakken og kosten vil deretter løpe opp, og mens mannen med den oransje neglelakken og kosten slår etter kakkerlakken med kosten, vil kvinnen, fremdeles med sjal forklare at det er en kakkerlakk. De to vil etter å ha fjernet kakkerlakken gå ned til sin etasje igjen.
Forsøket begynner kvelden etter, hvor man plasserer de to norske guttene/mennene i de to lenestolene av maldivisk type, med en madrass videre inn i rommet. Send deretter inn familiemedlemmet på besøk, og vent til det skal overnatte og noen trenger madrassen innenfor de to norske guttene/mennene i lenestolene av maldivisk type. Det viktigste her er observasjon av personen som henter madrassen.

Resultat
På grunn av de relativt omfattende forberedelsene til dette forsøket, er det vanskelig å gjenta forsøket for å finne ut om det er representativt. Vi presenterer derfor bare resultatet av ett forsøk. Kvinnen, tidligere med sjal, ble nå observert uten sjal, mens hun forklarte at hun trengte madrassen til et familiemedlem på besøk. Deretter tok hun med seg madrassen og forsvant.

Konklusjon
Konklusjonen på forsøket blir at en muslimsk kvinne med sjal ikke vil bære sjal neste gang man ser henne hvis man klarer å overraske henne en gang uten sjal.

Lasse vil gjøre flere undersøkelser på området så snart han er ferdig med å fotografere kvinner som ikke bare går i niqab, men i totalt heldekkende drakt.

Dykkeren

Jeg fikk mitt første snorkleutstyr til konfirmasjonen. Dykkemaske, snorkel, svømmeføtter, dykkekniv og dykkelykt. De to sistnevnte har jeg ikke brukt så mye, da det verken er behov for selvforsvar eller kunstig lys på 50 centimeters dyp i ymse innsjøer, men resten har blitt flittig brukt. Og da jeg leste at Maldivene var blant verdens beste steder å snorkle på gjorde jeg plass i sekken. Hvem trenger ekstra boksershortser når man kan ta med snorkleutstyr? (fornuftig anm. jeg har med ekstra boksershortser også).
Det første stedet jeg testet var den kunstige stranda på Hulumale, den kunstige øya med de kunstige husene og kunstige fremtidsutsiktene. Wow, tenkte jeg, så fett! Enda jeg bare så døde koraller og en og annen fargerik fisk. Så kom vi til Vilingilli (Konkurranse: på hvor mange forskjellige måter har jeg stavet det hittil? Premie: signert bilde av William i snorkleutstyr). På stranden der tok det helt av. Masse kule fisker, som beskrevet i en tidligere post. Jeg skal lage en liste med fiskenavn (man har da fiskebok) senere, men orker ikke herje med de vitenskapelige navna nå (skjønt, hvor vitenskaplig høres egentlig papegøyefisk ut? Hva tenkte vedkommende som ga fisken det navnet – vel... den ser jo litt ut som en papegøye...så...ja...papegøyefisk. Den er fargerik og har en nebblignende munn. Kunne like gjerne het hønsefisk). Vi plasket rundt på maks én meters dyp. Jeg sier vi fordi vi byttet litt på snorkleutstyret. Så oppdaget jeg at masken var lekk, ikke ødelagt, men rett og slett for liten. Den var tilpasset en konfirmant, så det var kanskje ikke så rart. Svømmeføttene var også blitt for små, og enorme vannblemmer (haha) oppsto etter bare 20 minutter i vannet. Så da William fant det for godt å kjøpe ny maske og snorkel hang jeg meg på. Og investerte like gjerne i et par svømmeføtter også, etter å ha solgt mine egne til William. Runhild får den gamle maska og snorkelen min, for jeg er sikker på at hun kicker like mye på fisk som jeg har gjort. Uansett: en helt ny verden nok en gang! Men også på stranden her var det mye døde koraller. Så Imran anbefalte oss å hoppe uti fra fergekaia. Det valgte jeg å gjøre alene en dag William ikke orket å snorkle, en dag det regnet, hvilket nesten utviklet seg til en tragisk drukningsulykke. Den posten valgte jeg å ikke legge ut av hensyn til folk hjemme i Norge (i god Lasse-ånd var den muligens noe dramatisert). Det gikk bra folkens, og nå snorkler vi alltid to og to! Men, for et par-tre dager siden fant vi ut at vi kunne hoppe ut på vestsiden av øya. Der er det bygget opp en havnelignende sak, det er brådypt og det er masse koraller. Dessuten forer lokalbefolkningen fisken der så de kan fiske på kveldstid, så det er masse fisk. Og for en verden! Nå begynte det virkelig å ta av (eller ned, som jo dykking går ut på). Også her var korallene ganske døde, men fiskelivet var rått! Det første jeg så i når vi gikk uti i dag var en sinnsykt svær, gulaktig Murene. Ble litt nervøs, men den duvet sakte av gårde og ut av syne. Så, et stykke ut, så jeg, langt der nede, en rokke. Da ble jeg litt ivrig med undervannsengangskameraet mitt og dro litt langt ned. For når jeg hadde tatt bildet, fortsatt på gode 3-4 meters avstand, så jeg opp, og det var langt opp. For langt. Trykket var dessuten drøyt ubehagelig, så jeg var nok nede på 6-6,5 meter (referansen min er bunnen på Tøyenbadet (5 meter) som går ganske greit). Jeg var god og andpusten når jeg kom opp igjen, men en opplevelse rikere. Svær murene og rokke på lista i dag altså, så håper vi at haien kommer i løpet av nærmeste fremtid! And don´t worry: in the Maldives even the sharks are friendly! (overtittel på fiskeboka).

Hvordan skjule sin sjalusi bak religion

I dag så vi den mest perverse oppdekningen siden Watergate. Vi så henne (?) først på båten, men kunne ikke gå lenger bak i båten for å ta bilde. Så vi klekket ut en utspekulert plan, som i korte trekk gikk ut på at William og jeg gikk fort av båten, stilte oss foran og tok bilde med mobilen med en gang de steg av. Dette kan ikke beskrives som noe annet enn sykelig sjalusi. Ingen religionshistoriker, og forhåpentligvis ingen andre ved sine fulle fem heller, vil påstå at denne oppdekningen har rot i islam. Hun ser jo faen ikke ut (på noen måter)! Og etter at vi i går så husvertens kone uten slør, fullstendig uten å bli sprengkåte eller på noen måte føle behov for å overfalle henne og sikle vilt på henne, har vi i grunn funnet ut at hele oppdekningen er noe fjas. De får gjøre det de som vil, men det her er å ta den for langt. Jeg kunne jo tatt henne med på Roskilde og bodd i henne jo! Sykt...sykt, sykt, sykt..

Innspill mottas med takk. Er det noe jeg ikke forstår? (unntagen det faktum at mannen er såpass stygg at det virkelig er nødvendig å passe kona si fra andres blikk. Hun kunne jo bli fristet til å bryte ut av telttilværelsen)

Internasjonal fotball

I går spilte vi fotball. 2 x 40 minutter med 2 min pause, dansker, nordmenn, spanjoler, franskmenn og en maldiver i mål mot et lang bestående av maldiviske småtasser. Jeg fikk rollen som høyre back (?) og skulle holde følge med en bitteliten kar på maks 40 kg. Han var ekstremt rask! Og da har jeg tatt i betraktning at min kondisjon gjør at alle som løper sekstimeteren på under 11 er forholdsvis raske. Han her var nok nede på 7-8. Han var helt vill! Og han spilte barbent! På korallsand! Jeg gikk på trynet og skrubba opp leggen min ganske greit, men tror jeg fikk renset det sånn tålelig med desinfeksjonsvæske (må ikke brukes på åpne sår - det svei) og linsevann. Hvis ikke blir det paralympics neste år. Her er et bilde av shortsen min, for de som liker slike bizarre vedlegg:

Forholdsvis svett! 25 grader. Trøya mi så likedan ut. Blodet rant. Og i dag er både ryggen og lårene som tømmerstokker. Ny kamp onsdag - da skal jeg ha på bukse og innføre sklitaklinger. Duden er barbeint, han kollapser nok før eller siden. Football is war.

Symphony

På øya vår (Viringili) finnes det to restauranter. Den ene vet vi ikke hva heter, for den ene gangen vi dro dit var servicen og menyen så slett at vi gikk rett ut igjen. Den anmeldelsen kommer senere. Den andre heter Symphony. Fordi kokken lager mat som en symfoni - alle smakene er i harmoni og hver rett er som et musikkstykke. Dette står i menyen. De får én tommel for den formuleringen alene. Vi spiser middag her hver dag. Det har kommet til det punktet hvor hele betjeningen håndhilser på oss når vi kommer. Ler litt. Smiler. Er hyggelige. Og det enda vi aldri har gitt en eneste Rufiyaa i tips! (man legger nemlig til 10% service charge på alt her). Vi har prøvd mange retter - det begynner snart å gå tomt. Alle nuddelrettene er ok, spaghetti og pasta-rettene er gode. T-bonesteaken egner seg bedre for nedspyling i dass enn eting. Lammekotelettene vi inntok påskeaften (for å feire Jesus) var ok. Jeg ser nå at all maten er ok. Ikke topp. Likevel har de fått to tomler opp. Vel, satt i perspektiv - de har ingen konkurrenter, betjeningen er topp, juicene deres er supergode og det er bare tre minutter å gå hjem - fortjener de hver eneste tommel! Anbefales!

Månedens party

"Ze French" hadde invitert til jungelfest, Lasse hadde på hatten, jeg hadde på hawaiiskjorten og drosjesjåføren visste nøyaktig hvor huset lå (alle husene i Male har navn, ikke nummer, og drosjesjåførene kan visstnok de fleste). "Ze French" satte stor pris på besøk fra det kalde nord, viste oss kjøleskapet, som var fylt til randen av øl, og barskapet, og ba oss om å ikke være beskjedne . (Det må for ordens skyld legges til at utenlandske statsborgere som oppholder seg i Maldivene over lengre tid kan få "alkoholtillatelse", en slags kvote som etter all ølen å dømme er relativt romslig. Alkoholen importeres forresten av en danske ved navn Søren.) En time senere var leiligheten fylt av drøye ti forskjellige nasjonaliteter, "ze french panther" med de lange tåsokkene hun på franskengelsk prøvde å forklare oss at var laget av noen fotballsokker hun hadde stjålet av en engelskmann, en gjeng hollandske steinerskoletanter samt en engelsk general som både hadde vært med på ilandstigningen i Normandie og Gulf-krigen.
Festen skred i hvert fall frem, Lasse snakket engelsk med fransk aksent for at de skulle forstå han, noe som fikk dem til å påstå at han kunne fransk, mens jeg fikk et par-tre telefonnumre med nye kontakter, til både dykking og en rekke andre ting.
Halv tre var det tomt for øl, tomt for vin og nesten tomt for blandevann, noe alkoholimportøren Søren løste med å bytte om på forholdet mellom sprit og blandevann. Lasse prøvde én slurk, selv gikk jeg løs på en flaske vann.
Nattbuss har de ikke her på Maldivene, så det ble nattbåten hjem og rett i seng. I syv-tiden våknet jeg av at det regnet på meg, en vinduslukking senere var alt i orden. Halv elleve vekket jeg Lasse, som utbrøt: "Jeg klarte å bli fyllesyk i sharia-land også, jeg! Suckers!"

Håndverkeren (sorry! over 10k tegn...tekst ruler bilder!)

Etter å ha inntatt en solid porsjon makaroni med kjøttboller (strengt tatt var det en annen type pasta, men menyens ord er lov) på The Royal Garden, trakk vi ut for å fortsette vår turisttilværelse. Fredag er som kjent helligdag her på Muslimene – jeg mener, Maldivene – mens lørdag er lørdag. Hva blir søndag da? Jo, søndag er søndag, men det er ingen helligdag, ei heller en hviledag. Den klassiske søndagsfølelsen, hvor man gruer seg til morgendagen, når jobben fortsetter, får man derfor lørdag, hvilket gjør det til en lørdagsfølelse. Torsdag blir fredag – og da var vi på fest – fredag blir søndag og lørdag blir søndag. Er det rart dette er et utviklingsland? Hvordan skal man kunne oppnå en oversiktlig samfunnsstruktur når ikke engang dagene kommer i rekkefølge? Nei, tilbake til historien. Vi hadde altså inntatt en mengde mat på en halvtrivelig restaurant (som regel heltrivelig, men nå var den full av arrogante italienere), og skulle tilbringe resten av søndagen, som altså er lørdag, med å ta bilder av de typiske turistattraksjonene. Moskeen, moskeen, presidentpalasset, parlamentet og moskeen. Men utenfor ventet mørke skyer.
⎯ Jeg tror det er bedre vi trekker hjemover. Det spørs om kameraene våre er så glad i det som de skyene inneholder, sa jeg til William.
⎯ Ja, kommandant, svarte William, som av en eller annen grunn betrakter meg som en slags hersker. Han tiltaler meg konsekvent som kommandant, slår hælene (William går med høyhælte sandaler) sammen og hilser til det uflidde håret. Mitt hår er forøvrig like uflidd, så det var ikke vondt ment. Hår blir gjerne uflidd av et liv i sol, salt og regn.
Vi praia en taxi og beordret sjåføren til Viringili, slik vi alltid gjør, og det er underforstått at vi da skal til ferjekaia. Til tross for at de fleste kjører Toyota Corona, tilsvarende Norges Toyota Carina (som kjent går de videre under alle forhold, gjerne over en million kilometer), er vi nødt til å bytte til båt når veien tar slutt. En av de nydelige tingene med Maldivene er den flate taxitaksten. Uansett hvor du skal så koster det 15 Rufiyaa. 20 hvis du har med bagasje. En annen ting som er deilig er den tilfeldigheten det er at utregningen er så enkel som X rufiyaa / 2 = Y NKR. 20 Rufiyaa er altså 10 norske kroner. En vanlig taxitur koster dermed 7,50kr. Jeg kommer til å ha vanskeligheter med å forsvare Oslo Taxis påslag på 83 (?) kr heretter. Heldigvis er ikke det min oppgave.
Vel i land på vår hjemøy begynte det så smått å dryppe. Vi gikk fort hjemover, krysset veien og trakk under palmetrærne langsmed fotballbanen. Ingen tid å speide etter gekkoer. William kastet kameraet til meg, som løp hjem, med stadig flere dråper etter meg, mens han selv løp innom butikken for å anskaffe proviant. Dette kunne vise seg å bli en lang skur. Det viste seg å være et smart trekk. Det ble en lang skur.
Tunge, tropiske regndråper bombarderte det okergule bygget vårt. Vannet rant mellom føttene våre, men heldigvis hadde vi tak over hodet. Godt plantet i hver vår middels komfortable stol fordøyde vi side etter side medbragt litteratur. Skyene ble stadig mørkere, og vi kunne høre torden i det fjerne. Med ett ble idyllen brutt av husvertens kone som sto i døren og skrek. Det vil si, hun ytret et lite ”ik”, da hun så den store vannpytten som hadde samlet seg utenfor det ene rommet. Det tomme rommet. William og jeg så på hverandre: burde vi informert vertskapet om denne vannpytten? Vi hadde enkelt og greit flyttet stolene unna, slik at vi ikke skulle bli våte på bena. Dagen før hadde vi i og for seg registrert, under en mindre regnskur, at det plasket en del vann inn ”vinduet”. Årsaken til hermetegnene er enkel – det finnes ikke vindu der. Det er et stort hull i veggen. Derfor gikk vi ut ifra at de visste om problemet, og de hadde i tillegg forsøkt å ”løse” det ved å legge en stor papp-plate under ”vinduet”. Pappen var nå mettet, og vannet seg utover gulvet i stedet.
Kort tid var en enorm ansamling mennesker sysselsatt for å finne en løsning på problemet. Løsningene ”sette inn vindu i utgangspunktet”, ”drenere taket over” og ”takrenner” var tydelig utelukket allerede fra starten av. 8-10 personer klarte derimot å enes om løsningen ”sage til en kryssfinérplate, for så å spikre den fast i lecablokkene som utgjør veggen”. Selv jeg, som, i følge min far, er så godt som praktisk inkompetent, forstår at det ikke er den beste løsningen. Jeg trakk meg derfor rolig tilbake til den blomstrete, stadig mer ukomfortable stolen min, og lot dem holde på. Den gang ei. Etter en halvtimes tid henvendte husvertens kone seg til meg (hun snakker langt bedre engelsk enn han) og spurte høflig om jeg ikke kunne være behjelpelig med å banke inn en spiker. Joda, det kunne jeg da ⎯ hvor vil så vertskapet ha spikeren? Helt der oppe ja, ja det er klart jeg skal hjelpe dere, pygmeer, med det. De langet over hammer og spiker og gestikulerte og pekte helt til spikeren var der de ville ha den. Så begynte jeg å hamre. Først festet jeg spikeren med et par forsiktige hammerslag, før jeg tok tak i enden av skaftet og hamret løs. De mumlet imponert. Skjønt, jeg vet ikke om de egentlig var imponert eller om de baktalte meg, men så lenge jeg forteller historien var de mektig imponert. ⎯ Disse svære, hvite folka kan jammen snekre, mumlet de. ⎯ Ja, han er sikkert en jævel på å male, så, pløye og mure også. De overgikk hverandre i lovprisninger. Så gikk veggen til helvete. Selvfølgelig. Man dundrer ikke to-tom-fir-tom (åssen i helsike skriver man det?) inn i en pusset murvegg ustraffet. Et stort stykke gulmalt stein falt i gulvet. ⎯ Det gjør ingenting, bare fortsett, sa husvertens kone. Javel? Hvem er jeg til å si i mot husvertens kone, tenkte jeg, og hamret videre. To spiker til. Vel ferdig høstet jeg en mild applaus fra enkelte, mens William hadde hentet kameraet og sto i døren for å knipse bilder av den integrerte kjempen. Men det sluttet ikke der. En halvtime etter gikk sikringen. Det ble mørkt. Det glimtet i lyn utenfor. Store lyn. Sånne lyn som gjør at det lukter svidd av håret ditt hvis du ser litt hardt på dem, hvilket husverten gjorde. Jeg føler det er på plass med en bakgrunnshistorie på husverten før jeg fortsetter.
I en treetasjers, okergul blokk på den lille øya Viringili, like sørvest for Male, hovedstaden på Maldivene, bor en liten, mørk herremann ved navn... vel, jeg vet ikke navnet hans, men sønnen hans heter Panibi. Det vet jeg, for han kom stolt opp en dag og skulle vise frem den lille poden. For enkelhets skyld kan vi kalle han Mohammed – da er det i tillegg 74% sjanse for at jeg har rett uansett. Mohammed var en enkel mann. Han bodde i en liten leilighet sammen med mor, kone, barn, søster med mann og barn og en skapning som kanskje var søsterens uekte barn. Sistnevnte er svært lite sannsynlig, men jeg påberoper meg ikke noe sannhetsgehalten i denne historien. Etasjen over hadde han kjøpt for sparepengene sine, og drev og pusset opp med det formål å leie ut. To norske studenter hadde derimot kommet langveisfra før oppussingen var ferdig, og han bestemte seg for å leie ut umiddelbart. Rett som det var stakk han innom studentene. Ved en anledning sto han, sammen med kone og kones søster (?) og pekte og lo på en av de, mens studenten fortvilet forsøkte å legge laken på senga. ⎯ Haha, sa han, se på den rare, bleke mannen gjøre opp sin egen seng. Selv var han mandigheten selv. Eller var han det? Det interessante med Mohammed var faktene hans. Finn Schjøll hadde sannsynligvis sett to ganger etter den forfengelige mannen (alltid grønn t-trøye og sandaler), for deretter å forsøke å mime faktene hans. Tenk to deler dragqueen, 1 del Per Sundnes og 3 deler transseksuell. Med en liten dæsj denial på toppen. Dessuten hadde Mohammed alltid lakkerte negler. I oransj.
Jeg stopper der, ellers tar denne historien aldri slutt. Hvis noen noensinne har lest en lengre historie hvis eneste poeng var å fortelle at forfatteren hadde slått inn to spiker og skiftet en sikring hører jeg gjerne om det.
Uansett, husverten sto altså og så på lynene. Han hadde hendene hardt knyttet foran brystet, og ansiktet var lagt i alvorlige folder med store regnvannsansamlinger i. Jeg spurte kona hans
⎯ Is he scared?
⎯ Yes, the lightning hit a palm here a couple of years ago, and now he´s scared.
⎯ You know, if you count seconds from you see the lightning until you hear the thunder, you know how far the lightning is, and then you can now wether it´s moving away from you or towards you.
Hun smilte. Hun skjønte ikke en dritt av hva jeg mente, men hun smilte i hvert fall. Og mannen hakket tenner. Sikringsskapet ble åpnet, og samtlige sikringer slått av. Så på. Heldigvis var det automatsikringer. Hvorfor det var rundt 60 av dem får vi sannsynligvis aldri vite. Én hadde gått. Damen slo likevel samtlige sikringer av, før hun slo samtlige på, for så å slå over hovedbryteren. Det blinket, selvsagt, men sikringen, den samme ene, gikk på ny. Samme prosess på nytt. Tre ganger. Fire ganger. Til jeg ikke klarte å holde meg utenfor lenger.
⎯ You know, if you leave the one that´s fucked alone, you can turn everyone else back on, and the lights will stay on.
Jeg viste henne hva jeg mente. Det viste seg at det var den lille rottejenta ved siden av Williams rom som hadde gjort et eller annet stuk. Hun kom forfjamset ut og lurte på hvor lyset hadde blitt av. William tro støttende til, som den playeren han er.
⎯ The safety went out and we are trying to make it come back in. Do you have any big electrical devices that take a lot of power in your room?
Rottedamen (jeg kaller henne rottedamen fordi...vel... det var hennes skyld at sikringen gikk) skjønte forståelig nok ingenting. Jeg gikk inn på rommet hennes, forbi William, som sto i stram giv akt ved døren, og fant ut at hun hadde samtlige brytere påslått. Totalt fire sparelyspærer og en takvifte altså. Skulle ikke dra så mange ampere det, men etter å ha slått av samtlige brytere minus ett lys, fungerte sikringene igjen. Mest sannsynlig var det fukt i en av lampene så hele driten kortsluttet.
Husverten og kone takket og bukket, før de trakk seg nedover til sin egen leilighet igjen. Jeg satte meg ned i stolen og fortsatte på boken min, tilfreds etter å ha gjort noe ordentlig håndverkerarbeid. Snekring, elektriker-triksing, ENØK-rådgivning, you name it, jeg behersker det. Men hvis dassen min går til helvete igjen får de pokker meg fikse det selv. Jeg er ikke rørlegger heller.

Ymse artig!

Trends - the garden restaurant

Jeg registrerer at mine sidelange poster ikke vekker den helt store interessen, så jeg sparer de til mitt personlige arkiv. I stedet innfører jeg herved en serie ved navn "Lasse anmelder restauranter". Først ut er Trends, the garden restaurant.

Etter en fuktig kveld med franskmenn, spanjoler, østerrikere, new zealandere, svensker, dansker, skotter, sør koreanere, engelskmenn og italienere (vi møtte MANGE interessante mennesker på den festen!) skulle vi fredag ut å døyve fyllesyken med litt mat. Dvs. William var jo ikke fyllesyk, men jeg var. Hans lever er enda ung og sterk. Uansett: det viste seg at stamstedet vårt, Symphony, ikke åpnet før om 3 timer, tok vi båten inn til Male. Der fant vi EN restaurant med utsikter for å åpne. 45 minutter etter kom de med menyen. Vi bestilte hamburgere. Alle som har hatt et snev av fyllesyke vet at man ikke er kravstor på maten i den tilstanden. Det var en fantastisk dårlig burger! Tynn, trevlete, enoooormt brød. Man kunne klemme oppe og nede og selve burgeren forsvant. Den tørre, jævlige burgeren med halvsmeltet lett-ost, melket fra halvdøde hindukuer på stranda i India. Til og med colaen smakte dritt. Når vi da legger til ekstremt slett service, sure folk, det faktum at appelsinjuicen min ikke kom før jeg var halvveis i "burgeren", at en potensielt vakker utsikt over sjøen var sperret av en høy, tykk mur og at utsikten andre veien var sperret av et gittergjerde som var et fengsel verdig, ja, da ender vi på en tommel ned. Frabefales!

Likesinnede

Vi hadde akkurat spist en bedre middag for tilsammen 45 kroner da vi vandret over idrettsplassen og oppdaget et helt fotballag med europeere som løp rundt etter en lærkule. Lasse spurtet bort til innbytteren og spurte hvor han kom fra. Det viste seg at han var new zealender og i løpet av de fem minuttene han hadde på benken, fikk vi vite riktig mye om de forskjellige spillerne. Bort kom en londoner som fort fant tonen med Lasse, og i løpet av hans fem minutter hadde vi fått telefonnummeret hans, tilgang til alle kontaktene han hadde i regjeringen og invitasjon til "party with the french". Og som han la til: "they have a alcohol permit". Så nå vandrer Lasse rundt og smiler fornøyd: " Det tok akkuat én uke i et land med sharia-lovgivning og spritforbud før vi ble invitert på fri-alkohol-fest. People of the beer is finding each other everywhere!"

Og jeg som gikk for Maldivene nettopp på grunn av alkoholforbudet. Alltid skal de franskmennene ødelegge...

Trafikkultur

Kamikazepilotene fra Japan er bare pyser. Det er gutta på moped på Maldivene som er MENN! Hjelm er for sutreunger og vikeplikt for surrebukker. Man kjører på instinkt og Allah beskytter en. Her et sjeldent øyeblikk for gærninga venter på grønt lys. Vi holder oss på fortauet...

Men inni er vi like

⎯ Se her! Playstation 3!
Vi sitter i en forgård midt i sentrum av Male. I en oase skjult bak en blå- og oransjemalt dør. Utenfor peiser trafikken forbi i de raskeste 30 kilometrene i timen, som er den universelle fartsgrensen her, jeg noensinne har sett. 30 kilometer er tydeligvis ikke så langt her på øya. I en konstruksjon av stålrør og tråd, med plass til fire mennesker eller små dyr, sitter en høy, vomtykk mann. Langt, tykt, grånende hår i en hestehale, stor nese og en noe sprikende tannstilling. Han har en brun og hvit sarong rundt livet og brune sandaler i lær.
⎯ Snart kommer Blu-ray til å ta over, og da er det mye billigere å kjøpe PS3 enn å kjøpe en Blu-ray-spiller for seg, sier han entusiastisk. Til tross for den stive prisen på nesten 500 pund syntes han maskinen er et kupp.
Han har vist oss rundt i huset. Spartansk etter norsk standard, hjemmekoselig etter en hvilken som helst standard. Over sofaen, en type sofa som de fleste hjemme i Norge har kvittet seg med for lengst, eventuelt satt i den minste stua på hytta, henger bildet veslejenta malte til en konkurranse, og vant førstepremien i klassen ”under 9 år”. I hjørnet sto en liten TV, og på toppen av kjøleskapet lå masse fersk frukt. Han tar oss ikke inn i gangen til soverommet – det ser trangt ut, men han er stolt av hjemmet sitt. Nå sitter vi altså i forgården. Flere store trær gir skygge. En ”twisted pine” strekker sine mange armer ned mot jorden. Lystige maur driver flittig rundt, og ingen ser ut til å ta notis av dem.
Så begynner de å snakke om marijuana. Jeg blir litt paff, for jeg var av den oppfatning at stoffet var strengt forbudt, og at man risikerte både det ene og det andre hvis man i det hele tatt snakket om det. Men det viser seg at røyking av hovedsaklig hasj er svært utbredt på Maldivene. Det blir brukt som et avslappende rusmiddel. Type Bob Marley drug-culture. Det vil si, de omtaler det ikke en gang som dop. Da jeg tidligere på dagen spurte Imran om det jeg tidligere hadde fått vite av Faras kjæreste, at rusbruken var på vei opp, fortalte han om den økende bruken av såkalt brown sugar – en råtten form for crack. De regnet med at det ble 2000 nye brukere årlig, og at det hadde økt med det samme tallet i rundt ti år. Rundt 20000 brukere altså, muligens mer. 86 prosent av de fengslede i fjor (politiske fanger unnlatt – de er det ingen tall på) var avhengige av brown sugar. Det hadde blitt et kjempeproblem. Til tross for at jeg hadde spurt om ”drugs” utelot han hasj og marijuana fullstendig.
⎯ Det er masse hasj fra India her. Skikkelig oljete greier. De fleste bruker det fra tid til annen, forteller Imran.
⎯ Men er ikke straffene strenge for rusmisbruk her?
⎯ De får aldri greie på det. Du kan til og med kjøpe alkohol her hvis du kjenner de rette folkene. Mange drikker det til fest.
Det muslimske samfunnet er altså ikke så forskjellig fra våres. Noen drikker, mange røyker blås og de fleste er opptatt av hvor mye Playstation 3 koster og hvilket format som vinner krigen – Blue ray eller HD-DVD. Mens vi sitter der i nettingstolene våre, og ungen vugger i forrykende fart, drikker vi vannmelon, kuttet i biter og skviset. Det må nesten tygges, men tar, sammen med trærne, den verste brodden av solen. I det vi går ut av den blåoransje døren går jeg nesten rett på en ung pike i blodrødt slør med hvite striper. Hun smiler forlegent til meg. Jammen er det ikke de kjekkeste gutta som får de peneste smilene her også. Huh!

Den gamle mannen og fremmedfolket

Den gamle mannen ser på meg. Eller rettere sagt: han stirrer. Et uutgrunnelig blikk jeg overhodet ikke klarer å tolke. Hva vil han meg? Det ene øyet er blast og hvitt. Det andre mørkt og granskende. Han sier ingenting. Selv ikke etter gjentatte smil og forsøk på hei fra min side gjør han tegn til hilsen.
⎯ Asalam Aleikum, sier jeg. Ser på han. Smiler så bredt jeg kan – ikke et falskt smil, for jeg er genuint interessert i å hilse på mannen. Ingenting.
Sarongen sitter stramt rundt den slanke midjen. Lange furer følger kroppen helt fra halsen og ned mot hoftene. Den brune huden bærer preg av utallige timer i solen, mens det gråhvite håret fortsatt ser tykt og frisk ut. Han nikker kort, før han snur seg og tusler inn på rommet sitt igjen.
Den gamle mannen har flyttet inn i rommet jeg bodde i en knapp dag før det viste seg at låsen var ødelagt. Låsen er nå fikset, og den gamle mannen har flyttet inn. Han har ikke med seg annet enn sarongen og sandalene sine - med mindre han har gjemt både eventuell bagasje og sekk i et av skapene – det så jeg når jeg skottet inn, liksom tilfeldig, på vei et annet sted. Hittil har han ikke gjort annet enn å sitte i den ene stolen i gangen, alltid den samme, stirret intenst på William og meg, vandret hvileløst rundt i gangen i et fascinerende sakte tempo og ligget på sengen sin. Hvem er han? Hva gjør han her? Hva vet han og hva tenker han?
⎯ Det er ikke alle her som er så religiøse som en skal ha det til.
Imran ser på meg. Han er selv muslim, men ber ikke annet enn når han er med foreldrene sine til moskeen. Guidebøkene forteller at Maldivene er 100% muslimsk, og strengt konservativt. Imran forteller en annen sannhet. Det er mange kristne på Maldivene. Og en den hinduer. Han tror de religiøse minoritetene utgjør mye mer enn én prosent. Men man kan ikke være åpent kristen, hindu, buddhist eller annet. På Maldivene er man muslim.
⎯ Det er til og med en tendens til at folk blir mer konservative – mer slør, mer bønn. Se på henne for eksempel! Det er ikke riktig at folk skal gå slik her, på Maldivene, i over 30 varmegrader.
Imran peker på en ung dame i svart slør, svart kjole og svarte sokker i sandalene. Det ser ulidelig varmt ut. Han forteller videre at tradisjonen med slør stammer fra midtøsten, og at det bare de siste få årene har vært en dobling i bruken av slør. Samtidig som folk søker seg mer mot demokratiet, tyr de også i økende grad til religionen. De har vel sine grunner.
Den gamle mannen må ha flyttet inn omtrent samtidig som jeg vandret gatelangs med Imran, aktivist og aktiv i Maldives Democratic Party (MDP), for han hadde ikke vært der tidligere. Han ser ut som han er nærmere 80 år, men folk blir raskt gamle under brennende sol. Huden blir til lær. Håret blir blekt. Føttene skrukkete. For 80 år siden var det sultan på Maldivene. Ikke en gjennomkorrupt president. En president som ikke syntes sultanens palass var stort nok og i stedet bygget sitt eget presidentpalass, et enormt stort, solid bevoktet hvitt bygg på Males nordkyst. En president beryktet for sine brudd på menneskerettighetene. En president som håver inn millioner årlig fra turistresorter (som han visstnok har store eierinteresser i), uten at det drypper annet på lokalbefolkningen enn det turistene kanskje kjøper av souvernirer i lokale butikker, hvis de tar en båttur inn til Male. Hva kunne denne gamle mannen fortalt meg om tiden før alt dette? I sine potensielle 80 år på denne planeten har han nok fått med seg både det ene og det andre. Og hvis han har overvåket alle hendelsene med like stor innlevelse og intensistet som han nå overvåker de blekfete, hattebærende, boklesende, asalam aleikum-gjentakende fjolsene utenfor døren sin, skulle man tro han har utrolig mye å fortelle. Men hvordan skal vi få han i tale?

Føre var...

I tilfelle det tilfeldigvis skulle dukke opp en ny Tsunami er det best å være forberedt. Og hvem har vel ikke drømt om å ha en båt i haven, midt i sentrum av hovedstaden?

Husgekkoen har fått navn

Vi har funnet på et navn til Gekkoen vår. Siden den tydeligvis har tenkt å tilbringe tiden med å henge på veggen vår var det bare rett og rimelig at den fikk et navn. Vår intensjon med navnet er ikke å støte noen, det er simpelthen bare det mest passende navnet. Dyret har så klissete fingre at det kan henge på veggen - det kan til og med henge i taket! Det er kun én assosiasjon som dukker opp når jeg tenker på så klissete fingre. Så gekkoen heter Fosse. Gekkoen Fosse. Klinger fint.

Lyden av lyder

Det er de fremmede lydene som betar meg mest. Bruddstykker av passerende samtaler. Instrumenter jeg ikke kan huske å ha hørt før. Den hule lyden fra en tennisball i det den treffer en planke og farer utover fotballbanen. Forlegen, lavmælt ungpikelatter. Alt svøpt inn i den helikopteraktige støyen fra takvifta, som må stå på, for at ikke den eneste lyden jeg hører skal være lyden av meg selv som fordamper i varmen.
Fra sengen min ser jeg en liten øgle gjennom vinduet. Den er omlag 15 centimeter lang, og har smale, klissete fingre som den holder seg fast med. Inntil for rundt en halvtime siden har jeg vært redd den, helt til huseierens datter forsikret meg om at den ikke var farlig, og at den i alle fall ikke bet. Det er visst en husgekko. En varmblodig liten sak som ikke gjør en flue fortred. Et meningsløst uttrykk når det er snakk om et dyr som hovedsaklig livnærer seg av nettopp fluer, men like fullt et dekkende begrep. Den er ikke farlig. Den lager til og med søte lyder, der den fyker rundt i sin prikkede søthet. Høyfrekvente, litt skvetne lyder. De kommer brått, men tilbringer et tusendels sekund i strupen, slik at en ikke skvetter. Så løper den videre, på jakt etter hva den nå er på jakt etter.
Under havoverflaten tidligere på dagen var alt annerledes. Få lyder fra overflaten trenger ned til de snorklende ørene mine, til tross for at de befinner seg en knapp fingerlengde under vann. Her hersker den akvatiske stillheten. Det eneste som utfordrer den er mine egne ekstatiske utbrudd når jeg ser en fisk jeg aldri har sett før. Forkvapsede ”huh” og ”ooooh” inn i snorkelen, som en forkjølet elefant. I spedd lyder fra stein som flytter seg i strømmen, treg evolusjon som skyver fiskene fra korall til korall i sin evige søken etter mat. Håndflatestore fisker med vertikale striper i svart og gul. Storetåsmå fisker med skjell i illuminerende fiolett og gule sjatteringer på hodet. Skumle, brungråe, prikkete vesener som stikker hodet ut fra hulrom i korallene, for så å trekke seg tilbake når de ser at det ikke er kjentfolk som kommer plaskende med sjokkgul dykkemaske og svømmeføtter. Gamle gretne fisk som ikke er interesserte i nye bekjentskaper. Lar de unge, fargerike ta seg av den slags. Alle lever de her, i stillheten, på de få gjenlevende korallene utenfor Viringiri. Rundt ligger de som ikke overlevde. En kirkegård, hvor hver og en er sin egen gravsten. Små, herjede monumenter fra en svunnen tid, en tid vi bare kan håpe kommer igjen. Med hodet vel oppe i et mer menneskelungevennlig miljø treffer den tunge duren fra søplebåten trommehinnene mine. På vei ut til en kunstig øy i havet, en øy laget av søppel. Tonn på tonn med usortert søppel – flasker, plast, papir, bleier, datautstyr, til og med batterier av ymse slag – som blir dumpet i havet, dekket med sand og base for mer industri.
Inne i byen var det den infernalske trafikken som dominerte. Tuting, mopeddur, skriking. Passerende stereoanlegg med musikk jeg aldri har hørt. Utenfor parlamentet ropte demonstranter at presidenten må gå av, men på et fremmed språk, slik at vi måtte få det oversatt for ikke å tro at de demonstrerte for lavere bensinpriser eller strengere asylpolitikk. De demonstrerte for at en president som gjentatte ganger har brutt menneskerettigheter, torturert politiske motstandere, fengslet fredelige demonstranter og forbudt større forsamlinger av mennesker, må gå av. Lyden av politiet som jaget de vekk, og lyden av en den opposisjonelle kvinnerøsten fra et parlamentsmedlem som sa at politiet fort kunne tydd til stun-guns og harde tak hvis hun ikke hadde stått der og bivånt det hele henger fortsatt igjen. For å få ro på tankene ønsker jeg tilbake under havoverflaten. Tilbake til fiskene og korallene. Men der kan man jo ikke tilbringe natten. Så jeg tar på meg hodetelefonene og overdøver tankene med musikk.